VELTRENT: Madonna underholder på Grammy-utdelingen i februar, der hun like etterpå skulle falle av scenen. I et senere intervju hevdet hun at det at hun var veltrent førte til at hun ikke fikk alvorlige skader. Foto: John Shearer/Invision/AP/Scanpix
VELTRENT: Madonna underholder på Grammy-utdelingen i februar, der hun like etterpå skulle falle av scenen. I et senere intervju hevdet hun at det at hun var veltrent førte til at hun ikke fikk alvorlige skader. Foto: John Shearer/Invision/AP/ScanpixVis mer

Gammel og rå

...men Madonna har sovet i timen på «Rebel Heart».

ALBUM: Madonna, altså. Hva skal man egentlig si om en 56-åring med en over tretti år lang popkarriere i bondage-trusalinninga, en nesten psykopatisk evne til å fornye seg, forandre personlighet, men som likevel fortsatt er Madonna.

Ei dame hvis popteft, trendteft og businessteft gjør henne til et ikon — og da snakker vi ikke engang om den unike stilen.

Ungsneiper Selv om det har vært oppturer og nedturer (kabbala, de to siste albumene, osv.), har det aldri, aldri vært kjedelig. Og det at hun nå snart er seksti, har så mye filler i ansiktet at hun ser ut som en av maskefolka i «Eyes Wide Shut», men likevel henger i studio med EDM-millionærer som ungsneipen Avicii og den ikke fullt så unge Diplo, gjør henne strengt tatt bare enda mer imponerende.

Hun er gal, hun er genial, hun er Madonna.

Men det betyr dessverre ikke at «Rebel Heart» er et bra album.

EDM Problemene oppsto i det hun ikke lenger var en first mover, altså en som introduserte nye musikktrender inn i mainstreamen, men i stedet begynte å henge seg på trendene akkurat litt for seint. EDM har dominert det globale musikklandskapet lenge nå, Madonna forsøkte å få dansegulvmegahits på sisteskiva «MDNA» (2012), men fikk det ikke til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Rebel Heart» tar heller ingen sjanser, tør ikke helt å la seg rive med av rytmene og ender derfor som et tradisjonelt, blodfattig og ganske så kjedelig popalbum.

Det Madonna-spesifikke forsvinner i all staffasjen og suksessoppskriftsamarbeidspatrnerne hun har hyret inn, sporene glir over i hverandre og noen av låtene kunne like gjerne vært sunget av Kesha, Pink eller Katy Perry.

Og hva er vitsen med Madonna hvis det ikke høres ut som Madonna?

Jo da, den Diplo-produserte, Ariel Rechtsaid-skrevne og Nicki Minaj-gjestende «Bitch, I'm Madonna» har et tøft bassdropp som kan få enhver sekstiåring til å få lyst til å twerke rumpa si på klubb, men den har ikke klassikerpotensialet til en låt som for eksempel «Hung Up».

 «Ghosttown» er en klassisk Madonna-ballade, nesten à la «Dear Jessie», men belemres med et traurig refreng.

«Veni Vidi Vici» er monumental og slående, men det er på grunn av gjesterapper Nas sine intense rim, ikke på grunn av Madonnas plankekjørende synging.

Og «Devil Pray» har en gitar som minner om den på «Music», men også en ganske pinlig dopnamedroppende tekst. Musikalsk parentes Men herregud, selv om musikken nå er så som så, er kanskje Madonnas karriere mer spennende enn noen gang.

For hvis noen kan være popstjerne post seksti, så er det Madonna.

Personlig håper jeg hun forblir popstjerne til hun dør.

Og da har heldigvis karrieren hennes plass til mange musikalske parenteser.