Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gammelmodig, men godt fra Fosnes Hansen

Viser tidsånden etter århundreskiftet, men stopper der jeg trodde den kom til å begynne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: 13. desember 1912 ble det født ei lita jente i en bortgjemt bygd i Norge. Hun var dekket av lysegult fint hår, og fikk navnet Eva. Den unge moren døde da hun ble født, og hun vokser opp med en tilårskommen stasjonsmesterfar. Han beskytter Eva fra en stirrende omverden, og de første åra av sitt liv tilbringer hun i halvmørket ved vinduet. Om ikke barnepiken skyndsomt springer en tur med henne i bortgjemte smug. Seinere begynner hun på skolen der hun lærer å gjøre seg usynlig.

Den (antar jeg) fiktive løvekvinnens tilstand er en reell diagnose. Som fostre er vi dekket av såkalte lanugo-hår. Hos enkelte faller ikke disse av, og de vokser opp med et eksepsjonelt utseende. Her har Fosnes Hansen valgt å dempe det spektakulære. Han gjør menneske og skjebne av jenta. I en fortelling om overgrep, ensomhet og indre skjønnhet. Temaer som utover i boka gjør dypt inntrykk.

Omstendelig

Det er ikke sånn at hver setning hos Erik Fosnes Hansen er en nytelse. Han har ikke et språk som tåler den store disseksjon. Men han er en solid historieforteller, som tar seg god tid. Muligens litt for god tid i første halvdel. Her er omstendelige skildringer av lokomotivets tålmodige peselyder. Eller en litt for lang utgreiing av tallenes farger. Godt nok, men han kunne stoppet rundt ti, ikke begynt å nærme seg hundre og tusen (riktignok med lange sprang).

Samtidig er det noe sjarmerende ved denne bevisst gammelmodige skrivemåten. Fosnes Hansen hesebleser seg ikke gjennom utallige morsomheter. Han snegler seg gjennom fakta, miljø og karakterskildringer, slik fortellinger ble skrevet før. En gammelmodighet forsterket av vendinger som «rent ut» og «hvorunder». Her er antydende sexbeskrivelser som at «De gjør som naturen vil», og karakterologier som at kantoren hadde en ildfull, romantisk natur. Det hele kunne blitt komisk. Men det fungerer her, selvsagt også fordi det forsterker tidskoloritten.

Vellykket

Fosnes Hansen har og en snedig tilnærmelse til «Løvekvinnen». Han starter med et hun, der jeget i kursivert form kommenterer seg selv. I siste halvdel blir hun et jeg. Denne måten å skrive seg innover mot henne på, er et vellykket knep.

Det er også mange rørende episoder her. Som når stasjonens snille telegrafist redder henne fra en brennende fyrstikk, og forsiktigvis kommenterer at «tenk om det hadde begynt å brenne i den fine pelsen din.» Boka inneholder også særegne refleksjoner som at: «Swammendamm var en enkel sjel som trodde den var komplisert, bare fordi den behersket noen forholdsvis kompliserte ting.»

Tidsånden

Gjennom løvekvinnens tilstand får Fosnes Hansen vist tidsånden etter århundreskifte, og vitenskapens overmodige tro på seg selv (som i «Salme ved reisens slutt»). København-professorer undersøker henne som om hun var et dyr, og bestemmer hennes rang i evolusjonen.

Det eneste stedet som framstår som en mulig tilflukt for Eva, er et omreisende sirkus. Her opptrer mannen med beinrestene av sin avdøde tvillingbror stikkende ut av magen. Og verdens minste kvinne som er gift med verdens høyeste mann. For dette er det eneste stedet der bare den indre skjønnhet teller, sier «øglemannen», hvis kropp er dekket av skjell.

Fortellingen stopper der, ved det eksepsjonelle sirkuset. Der jeg trodde den kom til å begynne. Muligens en snedig vri av en bevisst forfatter. Eller kanskje opptakten til en oppfølger. Både lesere og «Løvekvinnen» tåler nok det.

SOLID: Erik Fosnes Hansen har ikke et språk som tåler den store disseksjon, men er en solid og sjarmerende historieforteller, mener vår anmelder.