Gammelmodig om fornuft og følelser

Den gammelmodige romanen «Malerens døtre» kunne like godt vært skrevet for hundre år siden, bortsett fra noen poetiske eskapader som viser at Anna-Karin Palm har vært redaktør i litteraturtidsskrift og studert filosofi.

«Vi er så såret alle sammen,» tenker malerens datter Maria, og setter dermed tonen i denne romanen. Som handler om kvinne og mann, kunsten og livet, fedre og døtre. Store, hojende fedre som forteller eventyr og kaster døtrene sine opp i lufta, men som også er innadvendte, oppfarende, krevende - og som sviker, sviker fordi de er kunstnersjeler og må velge kunsten framfor livet.

To historier

Årsaken til at jeg skriver i flertallsform er fordi denne romanen forteller to parallelle historier - som siden flettes inn i hverandre. På nåtidsplan blir vi kjent med Maria og Martin som reiser fra Sverige til England for å lete etter kunstmalerfaren som en dag bare forsvant da de var små. Opprullingen fører til at de to, som kanskje begge er kunstnersjeler, men har fortrengt dette fordi de er redde for det i dem selv som likner den svikefulle faren, kommer ut av «skapet», Maria begynner å male, Martin spiller trompet.

I annethvert kapit- el går vi nærmere hundre år tilbake i tid. Der møter vi morløse Laura, som elsker sin far over alt på jord. En far som er en dårlig maler, men god pedagog, og en sær Laura som kanskje er en bedre maler enn faren, men hvis omgivelser og tidsånd gjør at hun som kvinne ikke våger å stole på de sidene i seg selv. Det våger hun heller ikke med kjærligheten til en mann som har valgt gjerningen framfor livet.

Ungpikeaktig

Anna-Karin Palm har tidligere skrevet romanen «Faunen» og regnes som en av Sveriges unge lovende forfattere. Og bortsett fra noen lyriske passasjer, der Palm leker seg i språklige eskapader, som i sin heseblesende subjektivitet er «moderne», så er «Malerens døtre» en roman som kunne vært skrevet på Jane Austens tid. Palm har da også en passasje om spriket mellom fornuft og følelser, i denne romanen som både er følsom og fornuftig. Her flettes historier inn på en elegant måte, her er kjærlighet, spenning og intriger i en fortelling som jeg slukte rått. Men det gjør jeg også med engelske dramaserier, og karakterene her likner de typene som framstilles der, bortsett fra at her er ingen skurker, bare såre sjeler som vil hverandre vel. Kvinnene er enten blåøyde og småborgerlige koneemner, eller mørke kunstnersjeler med stolte nakker og gnistrende øyne.

Gammelmodig

Mens de borgerlige mennene er glattslikket og har innetøfler, er kunstnerne høyreiste og begavete og bustete. Slik sett blir det noe gammelmodig over romanen, med et kunstnersyn så udistansert og romantiserende at det ender i klisjeer. Som når en gjeng unge malere sitter hulter til bulter på et lite rom og skjeller ut den forrige generasjon fordi de ikke forstår modernismen. Eller der en aldrende «blomster-Finn» vil ha arkitekten Maria til å innrømme at både han og hun også bedriver Kunst.

Det ligger et ungpikeaktig skjær over tonen her, med de mange tilbakeblikk, erindringsbilder med blomstereng og gardiner og sval vind og mødre som pusler i haven. Og fedre, kloke, såre fedre, med bok eller staffeli under armen, som elsker sine døtre over alt på jord, men som også må svikte til fordel for gjerningen - Kunsten. Sinnbildet på den far alle vi kvinner lengter etter i våre mest sentimentale stunder.