Gammelt nytt fra Nordpolen

Imponerende, men mangelfull historieskriving

BOK: Thorseth nådde polpunktet sammen med Trygve Berge, Jørn E. Fortun og inuitten Ekaksat Amagoalik. Prestasjonen fikk store medieoppslag. For det var som det skulle være at nordmenn var de første i isen lengst mot nord. Så fikk det heller være at heltene ikke hadde ski på beina.

Thorseth-ekspedisjonen tok 56 dager fra Eureka-basen i Canada. De fikk flyforsyninger underveis og ble også hentet ut fra polpunktet med fly.

Magisk punkt

De fire polfarerne hadde en tidlig variant av satellittnavigasjonssystemet GPS. Men kulda, blodslitet og skruisen var stort sett av samme slag som hadde møtt alle som tidligere hadde forsøkt å nå det magiske punktet øverst på jordkalotten.

Dette går fram av første bind av Norsk Polarhistorie, som på mange måter er et imponerende verk. Det er finansiert av en rekke departementer, banker og andre interessenter.

Til å gjøre skrivejobben har forlaget med varierende suksess engasjert Roald Berg, som er professor i historie ved Høgskolen (nå universitetet) i Stavanger, Anne Eriksen som er professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, Narve Fulsås, professor i historie ved Universitetet i Tromsø. Matti Goksøyr, professor i historie ved Norges idrettshøgskole, cand.philol. Atle Næss og Urban Wråkberg, som er forsker ved Vetenskapsakademiens Centrum för vetenskapshistoria i Stockholm.

Har så de lærde maktet å komme med de store nyhetene om de mange norske ekspedisjonene til polare egner som deres forskning har brakt for dagen?

Gjenfortelling

Svaret er dessverre nei. Dette er på mange måter en gjenfortelling av historiene som lesere med interesse for polarlitteratur allerede har kjennskap til.

Den tragiske historien om Amundsens svik overfor Hjalmar Johansen er eksempelvis tidligere langt bedre fortalt i Ragnar Kvam jr.s bok «Den tredje mann».

Narve Fulsås' diskusjon om polarbragdenes betydning danner et unntak. Han spør om de i ettertid også var viktige historiske begivenheter og viser blant annet til Tor Bomann-Larsen som gir inntrykk av at Nansens skispor over Grønland og kjølvannet etter «Fram» fører direkte opp mot unionsoppløsningen fra 1905.

Fulsås påpeker at polarbragdene knapt er omtalt av historikerne. Nansens svoger, den store Venstre-historikeren Ernst Sars, nevner ikke «Fram» med et ord og omtaler Nansen bare en gang i sin norske historie 1885- 1905. I Cappelens norske historie fra 1970-åra er polarekspedisjonene plassert i kapitlet om friluftsliv, og i Aschehougs tilsvarende verk blir de ikke tillagt vesentlig betydning. Rune Slagstad finner ikke plass til Nansen blant sine «nasjonale strateger».

Det får så være. Men når dette skal være et verk om polarbragder, finner jeg det merkelig at Eivind Astrups innsats er omtalt så feilaktig og tilfeldig. I 1892 krysset han Grønland sammen med amerikaneren Robert Peary.

De to gikk også tilbake over innlandsisen, til sammen 2000 kilometer, mot Nansens 800. Astrup levde også i lang tid sammen med eskimoer som aldri hadde sett en hvit mann før, og skrev ei bok om sine opplevelser, «Blant Nordpolens naboer», som siden er berømmet som en banebrytende etnologisk skildring.

Selvmord

I Norsk Polarhistorie er han bare omtalt i forbifarten. Det blir slått fast at Astrup begikk selvmord fordi han under sitt opphold blant eskimoene hadde fått syfilis. I den litteratur jeg kjenner, er det intet belegg for dette.

Sannsynligheten er større for at han tok sitt liv i kjærlighetssorg fordi Eva Sars valgte Fridtjof Nansen framfor ham selv.

Han tok sitt liv 3. juledag 1895 i Hardbakken i Folldal, da han var på vei over fjellet til Atnasjøen, der han skulle treffe grønlandsfareren Olaf Dietrichson.

Letemannskapene som hans mektige Kristiania-familie sendte til Gudbrandsdalen for å hente liket og drive «brannslokking», slo fast at han døde etter et uhell og fikk hodet knust mot en stein. Folk i Folldal har i alle år hevdet at det ble hørt skudd, og at en pistol ble funnet ved liket.

Folkegave

I sin samtid ble Astrup feiret som en like stor helt som Nansen. Da han 24 år gammel kom hjem etter sin tur over Grønland, ble han møtt av titusener. En folkegave ble samlet inn, og en sju meter høy bauta ble reist til minne om hans bragd. Nå blir han i dette verket, på grunnlag av rykter videreformidlet av Roald Amundsen, stemplet som syfilitiker.

Ett av en god del eksempler på at forlaget ikke har gjort jobben som manusvaskere er dette eksemplet fra side 289:

«Det norske folk - både menn og kvinner - fulgte som forstenet med i Amundsens mange forsvinninger, tilbakekomster og {lsquo}mystifikasjoner'; hele folket var i spenning gang på gang.»