HARDKOKT PIONER: Dashiell Hammett (1894-1961) er best kjent som forfatteren av «Malteserfalken» (1930), ofte nevnt som verdens beste kriminalroman. Men hans debut «Blodig høst» (1929) har hatt enda sterkere innflytelse. Foto: WIKIMEDIA COMMONS
HARDKOKT PIONER: Dashiell Hammett (1894-1961) er best kjent som forfatteren av «Malteserfalken» (1930), ofte nevnt som verdens beste kriminalroman. Men hans debut «Blodig høst» (1929) har hatt enda sterkere innflytelse. Foto: WIKIMEDIA COMMONSVis mer

Gangstere i åpen krig

Bandekrig på høyt litterært nivå.

||| BOK: Dashiell Hammett ANMELDELSE: En privatdetektiv fra et stort byrå i San Francisco reiser til gruvebyen Personville, på folkemunne kalt Poisonville. Oppdragsgiveren, redaktøren av byens største avis, blir drept bare noen timer etter at han ankommer byen. Raskt forstår detektiven at drapet ikke er tilfeldig.

Byen er behersket av økonomiske forbrytere, spritsmuglere, gangsterbander, forrådte fagforeningsfolk, svikefulle kvinner, leiemordere og mer eller mindre korrupte politifolk. Han bestemmer seg for å blåse hele makthierarkiet til himmels — og gjør det.
Hemingway Dette er i korte trekk handlingen i «Blodig høst» («Red Harvest»), debutromanen til Dashiell Hammett (1894-1961) fra 1929. Med sine fem romaner er Hammett en av de tre guruene i den hardkokte skolen i amerikansk krim, sammen med James M. Cain og Raymond Chandler. Han hadde bakgrunn som detektiv i det kjente Pinkerton-byrået, og utviklet sin stil blant annet gjennom rapportene han skrev om sakene han etterforsket.

«Blodig høst» utgis i sommer på norsk i CappelenDamm-serien «Pulp Fiction». Det er ingen tvil om at denne fortellingen har hatt en uoverskuelig innflytelse på moderne kriminallitteratur.

Hammett førte et språk som gikk Ernest Hemingway en høy gang. Hammett kan ha blitt inspirert av hans gangsternovelle «The Killers» (1927). På den andre siden kan Hemingway ha lest Hammett i magasinet Black Mask, der Hammett skrev allerede fra 1923. Kanskje vel så viktig: Begge hadde med stor interesse festet seg understatementet og den tørre humoren i de suverent knappe og lakoniske islendingesagaene.
Full fart Dashiell Hammetts utgivelseshistorie på norsk er ikke akkurat preget av skinninnbundne luksusutgaver. Romanen «Den tynne mannen» (1934) kom på norsk i 1935. «Malteserfalken» (1930) og «Glassnøkkelen» (1931) kom i pocketserier på Gyldendal på 1950-tallet. Begge ble nyoversatt og utgitt i Den svarte serie, sammen med to novellesamlinger.

«Malteserfalken» er også utgitt i flere innbundne utgaver etter at norske krimlesere kåret den til tidenes kriminalroman. «Blodig høst» (1929) og «Forgiftet blod?» (1929) kom ut i 1979 som Jaguar-bøker, en av de mange obskure kioskseriene fra den norske pocketbokas mangfoldige historie. Siden har ingen sett dem.

Gangstere i åpen krig

«Blodig høst» er et sjeldent eksempel på dynamisk fortellerkunst. Show it, don't tell it. Her kastes ikke bort tid på naturbeskrivelser eller pompøse refleksjoner.

Handlingen er stadig i energisk bevegelse. Detektiven gjør uavlatelig nye manøvre mens han spiller byens forskjellige grupperinger ut mot hverandre. Gjennom ryktespredning, informasjon, utpressing og lureri utløser han en krig som fører til at byens skadedyr røykes ut eller utrydder hverandre i et kaos av ginflasker, svarte biler, hjemmelagde bomber og maskingevær.
Desillusjon Er han dermed en edel ridder med de beste hensikter? Snaut nok. Til å begynne med er han irritert over at oppdragsgiveren blir drept og vil finne ut hvorfor. Men så snart han får grep om udyrets hale, klarer han ikke å slippe taket. Han er ingen omsorgsfull og medlidende detektiv som vil tjene det godes sak. Han går bokstavelig talt over lik. I en slåsskamp der han først leverer fra seg et par slag og et spark, leter han i neste omgang etter «et sted å bite». Store deler av boka er på en usedvanlig effektiv måte dialogdrevet, gjennom replikker som karakteriserer den som leverer dem. Personbeskrivelsene er snauhogde, presise og rammende. «Blodig høst» skildrer en sivilisasjon i sammenbrudd. Den dirrer av en innsikt som tilsier at ethvert tilløp til moralisering eller forsøk på å trekke de skyldige for retten vil være latterlig naivt. Men iveren etter å ordne opp på egen hånd truer også detektiven selv. «Hvis jeg ikke kommer meg unna snart, kommer jeg til å bli like blodtørstig som de innfødte,» sier han. Det handler om desillusjon, i den grad det i det hele tatt har eksistert noen illusjoner noe sted. «Jeg har en hard hud utenpå det som er igjen av sjela mi,» sier han og føler at han er i ferd med å miste taket på sin egen identitet.
Språklig rot Den nye utgaven er en forsiktig bearbeidelse av Harald Høsts oversettelse fra Jaguar-utgaven. Høsts språk fungerer ikke så verst, det er direkte, røft og knapt. Uansett kunne språkvasken vært bedre utført. Hovedpersonene både «røyket» og «røykte» om hverandre. Enkelte mindre endringer synes unødvendige, mens tekst og ordbruk andre steder roper på forandringer. Av en eller annen grunn er Høsts utmerkede stavemåte «whisky», den vanligste på norsk, endret til «whiskey», den irske og amerikanske stavemåten. På side 105 mangler flere linjer slik at det hele blir meningsløst. På den andre siden er det bra at forlaget har utstyrt kapitlene med Hammetts originale kapittel-overskrifter, som Høst hadde hoppet bukk over. Ideelt sett burde boka selvsagt vært oversatt på ny etter 30 år. I hvert fall når det dreier seg om en såpass betydelig forfatter og et verk som sitter som en skuddsalve i amerikansk litteraturhistorie.