Gangstere i gospelmiljø

Klassisk britisk krimkomedie omplassert til amerikansk sørstatskultur.

FILM: Nyinnspillinger av filmklassikere er risky business. Enten det gjelder forsøk på å skvise mer penger ut av «Motorsagmassakren» eller å vampe opp «The Stepford Wives», vil det alltid finnes kritikere som genierklærer originalen og kaller nytapningen unødvendig.

Merkevare

Coen-brødrenes nye versjon av «The Ladykillers» møtte uvanlig lite entusiasme da den ble vist i hovedkonkurransen under årets Cannes-festival; men så har de også tatt for seg en elsket britisk komedie, laget i 1955 i de legendariske Ealing-studioene, med selveste Alec Guinness, Peter Sellers og Herbert Lom på rollelista.

Selv om Tom Hanks spiller hovedrollen i nyversjonen, er det snakk om å hoppe etter Wirkola.

Men Joel og Ethan Coen er kjent for å sette sitt umiskjennelige fingeravtrykk på alt de er borti. En litt vridd humor, et øre for amerikanske dialekter og folklore, en passe dose utenomsnakk - det er blandingen som har gjort Coen-navnet til en særegen merkevare i amerikansk film. Filmer som «Fargo», «Raising Arizona», «The Big Lebowski», «Intolerable Cruelty» og ikke minst «O Brother, Where Art Thou?» preges av affinitet for det rotekte amerikanske.

Humor og politikk

Nå kan det tenkes at «The Ladykillers» vil gi samme boomeffekt for tradisjonell gospelmusikk som «O Brother» ga for bluegrass.

Coen-brødrene har nemlig rykket den britiske gangsterkomedien opp med røttene og transplantert den i den amerikanske sørstatskulturen, og der står den seg godt, mener jeg.

Som alltid i Coen-filmer er her en del innforstått humor og politiske referanser som går ikke-amerikanere hus forbi, men humoren i «The Ladykillers» fungerer likevel i mange lag.

Tom Hanks spiller en karikatur av en «southern gentleman», Dr. G.H. Dorr, professor i klassiske språk, med pomadebart, tversover og hvit frakk.

Han deklamerer Edgar Allen Poe, snakker i arkaiske snirkler og ler som en gal hyene. Han konverserer seg glatt inn i huset til gamle enkefru Marva Munson (Irma P. Hall), en svart hattedame og trofast kirkegjenger som hver måned sender en sjekk til det religiøse (og rasistiske, men det vet hun ikke) Bob Jones-universitetet.

Leieboer Dorr får også disponere potetkjelleren i huset for seg og sine venner i et ensemble som spiller renessansemusikk.

Det dreier seg om et typegalleri like karikert som professoren selv: Sprengstoffeksperten Pancake (J.K. Simmons), en nordstatsliberaler som kom sørover med borgerrettighetsmarsjene på 60-tallet. Hiphopvaktmesteren Gawain (Marlon Wayans) som aldri har skjønt hva han skulle med stemmeretten. En taus vietnamesisk eksgeneral. Samt en muskelbunt med én hjernecelle. Disse renessansemusikerne skal grave en tunnel fra enkefruens kjeller og sprenge seg inn i et nærliggende depot, hvor kasinopengene fra Mississippi-elvebåten «Bandit Queen» oppbevares.

Morsomt er det når de tiloversblevne likene etter hvert dumpes fra stedets bru og ned på en passerende søppellekter.

Gagsene er overdrevne og til dels plumpe. Men det er hva Coen-brødrene smører på av lokalkoloritt på sine rolletyper som gjør nyversjonen vel verdt et påsyn.