Gangstergleder

Det er når «Dickie Dick Dickens» vinker realismen farvel at den fenger.

TEATER: Mine damer og herrer: Møt Dickie Dick Dickens, den farligste mannen på det amerikanske kontinentet, Al Capone-parodien fra Chicagos underverden, eller, slik det arter seg på norske scener: Johannes Joner i frakk. Vanskelig oppgave Centralteatrets bande har ikke gjort det enkelt for seg selv, ved å velge å dramatisere nettopp «Dickie Dick Dickens». Der radioens høyt elskede hørespillklassiker kunne pøse på med lydeffekter, i trygg forvissning om at bildene skapte vi selv, har scenens «DDD» den vanskelige oppgave å få sine bilder til å stemme overens med våre. Samtidig må den forholde seg til det parodiens evige problem: Hvor går den rette balansen mellom overspill og underspill, litt for lite og alt for mye?
Arvid Ones' «Dickie Dick Dickens» har funnet en felles løsning på begge problemene: Figurer! Fabulerende flotte figurer fyller hele birollegalleriet og understreker eventyrpreg og virkelighetsflukt, samtidig som de gir rom for publikums egne assosiasjoner. Figurene er kyndig tegnet av Dukkenikkernes Jack Markussen og spenner over store deler av figurteatrets uttrykk.
Utover Joners Dickie er faktisk kjæresten Effie den eneste av rollefigurene som er framstilt i kjøtt og blod. Til gjengjeld gir Monica Hjelle henne mer menneskelighet enn det man med rimelighet kunne forvente av rollen. Morsomst etter pause Effie er ikke bare godtroende og varmhjertet. Hun er også sta og lojal, og selv om hun neppe er av de glupeste, er hun slett ikke så dum som alle tror. Det er langt lettere å få sympati for henne enn for den noe stivere, flatere tittelrollen. Men etter hvert som Johannes Joner viser fram skuespillertriks med glimt i øyet, tør vi opp overfor ham også.
Metanivåene er i det hele tatt mange. Hørespilleffekter visualiseres. Overgangene er brå, og naturalistisk er det aldri. Men første akt blir i overkant springende. Ensemblet bruker unødig lang tid på å la rollegalleriet sette seg, og det er som Ones ikke tør slippe galskapen løs før pausen nærmer seg.
I andre akt sier banden til gjengjeld adjø til all realisme og boltrer seg i ville innfall. Da blir «Dickie Dick Dickens» den løsslupne gangsterkomedien vi hele veien har ønsket oss. Da får vi se at det ikke er sant at radioen har de beste bildene.
Kanskje kan vi til og med håpe på en neste episode.

HARDKOKT?: Monica Hjelle og Johannes Joner tøffer seg i «Dickie Dick Dickens»' Chicago. Foto: LP Lorentz, Oslo Nye Teater
HARDKOKT?: Monica Hjelle og Johannes Joner tøffer seg i «Dickie Dick Dickens»' Chicago. Foto: LP Lorentz, Oslo Nye Teater Vis mer