Verden var enklere før i tiden. Uår kunne forhindres ved et offer til guden, pest og plyndrende vikinger var Guds straffedom, fattigdommen var en guddommelig prøvelse. Om gudstroen ikke akkurat hjalp så mye, ga den i alle fall mening til kampen for tilværelsen.

I Kent Andersens verden er det fremdeles en gud som forårsaker alt det farlige og forferdelige. At terroren skyldes fattigdom, utenforskap og psykiske lidelser er “gamle løgner”, terroristene kommer “like gjerne fra rikdom som fattigdom” og “det eneste de har til felles er at de kaller seg muslimer”.

Sett fra et moderne, sekulært ståsted, er nok virkeligheten mindre religiøs.

For det første har ikke et sosialt fenomen én enkelt årsak. Det er et samvirke mellom direkte og indirekte årsaker, og muliggjørende og katalyserende faktorer.

Hvilket selvsagt ikke utelukker at terroren “har med islam å gjøre”, i alle fall en variant. Men skal vi løse problemet må vi nok søke svar også andre steder enn i religionen.

For det er heller ikke sant at den eneste fellesnevneren for islamistiske terrorister er at de er muslimer. De er for eksempel også kriminelle.