Så er du ute etter et par timers fartsfylt, godt klippet og profesjonelt snekret kriminalitet på lerretet, er det ingen grunn til å bli sittende hjemme. Også for dem som har lest boka, har filmen nok nerve til å holde på interessen så lenge det varer. Men ikke lenger, heller.

Blodpøler

Nå har svært mange lest Anne Holts andre roman om betjent Wilhelmsens baksing med gåten omkring de såkalte «lørdagsmassakrene» - mystiske blodpøler uten lik i nærheten. Legg til en makaber voldtekt av en ung legestudent, og betjenten og hennes makker, Håkon Sand, må hanskes med flere uhumskheter enn nattesøvn og kjærlighetsliv har godt av.

Selvsagt er det en sammenheng mellom de to sakene. Det dreier seg om rasisme, vold og hva hevntørst kan gjøre med mennesker i en handlingsmettet historie. På Kjersti Elviks skuldrer hviler en diger byrde. Som Hanne Wilhelmsen skal hun bære store deler av filmen og formidle både en tøff politikvinne og en svært privat person med et lesbisk forhold på kammerset. Hun blir dessverre lite annet enn eplekjekk, der hun patter på røyken og slenger om seg med uttrykk som «helt basic», «pointet er» og altså «bad feeling».