Ganske så salig spenning

Hanne Wilhelmsen får en «ekstremt bad feeling» idet blodstenkte vegger i fleng dukker opp i Oslo sommerstid, sammen med en høyst brutal voldtektssak. Vi får en «bad feeling», vi også, der vi sitter. Det sier noe om at «Salige er de som tørster» fungerer greit som spenningsfilm.

Så er du ute etter et par timers fartsfylt, godt klippet og profesjonelt snekret kriminalitet på lerretet, er det ingen grunn til å bli sittende hjemme. Også for dem som har lest boka, har filmen nok nerve til å holde på interessen så lenge det varer. Men ikke lenger, heller.

Blodpøler

Nå har svært mange lest Anne Holts andre roman om betjent Wilhelmsens baksing med gåten omkring de såkalte «lørdagsmassakrene» - mystiske blodpøler uten lik i nærheten. Legg til en makaber voldtekt av en ung legestudent, og betjenten og hennes makker, Håkon Sand, må hanskes med flere uhumskheter enn nattesøvn og kjærlighetsliv har godt av.

Selvsagt er det en sammenheng mellom de to sakene. Det dreier seg om rasisme, vold og hva hevntørst kan gjøre med mennesker i en handlingsmettet historie. På Kjersti Elviks skuldrer hviler en diger byrde. Som Hanne Wilhelmsen skal hun bære store deler av filmen og formidle både en tøff politikvinne og en svært privat person med et lesbisk forhold på kammerset. Hun blir dessverre lite annet enn eplekjekk, der hun patter på røyken og slenger om seg med uttrykk som «helt basic», «pointet er» og altså «bad feeling».

Mekanisk

Når Elvik ikke er eplekjekk, er hun ganske mekanisk og river av seg replikkene på en måte som gjør at du blir glad for at hun ikke står på din egen dør med en trist nyhet.

Synd, for resten av laget fungerer godt. Lasse Kolsrud er troverdig og tilforlatelig som vimsete, men oppegående Sand, stadig mildt på hogget etter sin noe mer tilbakeholdne kjæreste, advokat Karen Borg (Anne Ryg). Gjertrud Jynge kommer fint ut av en vanskelig rolle som voldtektsoffer, i likhet med Nils Ole Oftebro som en hardt rammet pappa. Både Bjørn Sundquist (Billy T) og Andrine Sæther (Wilhelmsens samboer) kommer igjennom naturlige og avslappede.

Lydtrengsel

Som seer får du derimot knapt et øyeblikks fred. Filmen er til trengselen lydlagt - er det ikke fioliner, så er det klingklang - for liksom å skru opp spenningen. Invaderende og til dels unødvendig. «Salige er de som tørster» inneholder nok elementer i selve historien til at intensiteten holdes ved like. Og det er jo poenget med en kriminalfilm. Sånn sett er det vel blåst.