I «Himmelblå» er storbyen bare mas. Se bare på kokken Marit (Line Verndal), en 35-årig alenemor med en stressende, underbetalt kjøkkenjobb, et rasshøl av en sjef og en eksmann som ikke møter til avtalt barnepass.
Når hun går gjennom Oslo sentrum etter jobb blir hun sjikanert og nesten spydd på av fulle folk og når hun kommer hjem til blokka på Furuset, går vaskemaskinen i stå.
Samtidig, på ei øy i det såkalte havgapet, skal barneskolen legges ned fordi antallet elever har sunket til tre.
Nordlandskommunen Ylvingen, som faktisk finnes på kartet, trenger to nye elever for å beholde skolen og Brynjar, øyas patriark, setter følgelig inn en annonse i VG der det søkes etter en tobarnsfamilie.Forutsigbart
Etter en del kryssklipp mellom den jævla storbyen og Ylvingens driftige godtfolk, tar kokken Marit en avgjørelse: I stedet for å «vente på å dø», tar hun med seg sin hårsprayende datter og trommespillende sønn til «audition» på Ylvingen.
Siden annonsen etterspør en familie, blir naboen Kim med som «ektemann».
Så langt inneholder «Himmelblå» ingen overraskelser. Alt som skjer er like forutsigbart som høst etter sommer. Serien tar for seg alvorlige tema som sinnssykdom, demens og fraflytting, men blir aldri krevende. Her skal alle henge med - bortsett fra dem som misliker ordet «sorgmunter» og synes dramaserier bør grave litt dypere ned i sinnets mørke smug.Kul fjortis
Kokken Marit er nesten like stresset på Ylvingen som i storbyen - en hyppig grimaserende og ikke spesielt smart karakter i de første episodene.
Den mest sjarmerende er hennes fjortisdatter Iris, som himler med øynene og bringer en dose troverdig ironi inn i det overflatiske alvoret, som også skjemmes av en del slakke replikkvekslinger.
Som man skjønner - ikke akkurat «Twin Peaks». Men hvis mindre utfordrende «skjærgårdsdrama» er en egen sjanger, er serien på høyde med mye annet, og min mangel på overraskelse vil vedvare hvis «Himmelblå» blir ganske så populær.
