Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gaos tanker

Tilbakeblikk på Kulturrevo- lusjonen i stor roman fra kinesisk nobelprisforfatter.

BOK: Konfrontert med detaljer om hverdagen under Kulturrevolusjonen i Kina -   det nesten 10 år lange politiske skrekkveldet som ble innledet i 1966 - sitter man ofte igjen med en haglskur av spørsmål: Hvordan var det mulig å hjernevaske/terrorisere millioner av mennesker? Få barn til å angi sine egne foreldre, naboer til å spionere på hverandre, ektefeller til å beskylde hverandre for oppdiktede forbrytelser?

Flere roller

Hvor befant enkeltmenneskets personlige integritet seg i denne massebevegelsen? Dette er det Gao Xingjian forsøker å gi et svar på i den delvis selvopplevde romanen «Et menneskes hellige bok». Han gjør det med en grunnleggende selvransakelse som krever et nådeløst personlig mot.

Boka er vesentlig annerledes enn de tradisjonelle offerhistoriene, skrevet av utflyttede kinesere og utgitt i Vesten. Ikke et vondt ord om dem; folk har et legitimt behov for fortelle om de lidelsene som ble påført dem. Men Gao analyserer sin egen rolle også som overgriper, i erkjennelsen av Kulturrevolusjonens tankesett og kontrollsystem var så gjennomgripende at rollene skiftet hele tida. Ingen ante om man neste dag skulle dolke eller dolkes i ryggen.

Gao Xingjian forlot Kina i 1987 og bosatte seg i Frankrike hvor han først og fremst har virket som billedkunstner. Men han gjorde samtidig ferdig romanen «Åndefjellet» som han hadde skrevet på siden 1982. I 2000 fikk han Nobelprisen i litteratur, hovedsakelig for «Åndefjellet». Men to år tidligere hadde han utgitt «Et menneskes hellige bok» på Taiwan. Den siste er mindre drømmeaktig i sine grep om tilværelsen, men kan leses som en slags videreføring og ny innfallsvinkel til samme tema: jegets søken etter sin kjerne.

Avstand

Som i «Åndefjellet» skifter fortellerstemmen her mellom flere personer. Når han er seg selv i nåtid, den kjente dramatikeren som besøker Hongkong like før Kinas overtakelse i 1997, bruker han «du». Når hans fortid i Kina beskrives, er det i tredje persons «han». Slik skaper han også en nødvendig distanse til revolusjonsdagenes nesten uforklarlige hendelser; avstanden befordrer analyseevnen.

Innledningsvis befinner han seg på et hotellrom i Hongkong, i seng med en kvinne han nettopp har møtt. De er som tilfeldige forbipasserende; han er der fordi en teatergruppe har satt opp et av stykkene hans, hun er på oppdrag for jobben sin. Men Margarethe vet på egen kropp hva det er å bære på en tung fortid. Hun er tysk jøde, og hun lokker og maner fram bekjennelsene hans. Hun utfordrer ham til å skrive sin fortid, bit for bit, selv om han foretrekker å glemme.

Observasjon

Og det var skrivingen som reddet forstanden hans i de umenneskelige åra da den dogmatiske politikken la seg som et kvelende teppe over kineserne. Paranoiaen var rettmessig, når som helst kunne man bli erklært for slangedemon eller oksedjevel, få tredd en spiss narrehatt over hodet og styrtet ut i det store intet. Fortellerens mor var en av de utallige boklærde som ble sendt på landsbygda for å omskoleres. Der falt hun i en elv og druknet. Hans far hadde en absurd historie om besittelse av et våpen på rullebladet, noe som kunne betydd politisk utstøting av både far og sønn når som helst.

Beijing-litteraten ender selv på landsbygda, først som bonde i ei leirhytte og siden som landsbyens lærer. Han skriver om kveldene, men gjemmer bort skrivesakene hver gang han hører lyder i mørket. Hva skriver han?

I ettertid, i eksiltilværelsen, jobber han med å rive bort det engasjementet eller den smerten som han mener ødelegger litteraturen. Han tilstreber en betraktningsmåte overfor fortida som er ribbet for sentimentalitet og vrede. Han betrakter seg selv på kjølig avstand og dyrker selve observasjonsprosessen.

Gjensidighet

Jeg leser en dyp pessimisme i Gaos refleksjoner. Fortelleren forsøker etter beste evne å drukne seg i kvinneskjød; han ser tilsynelatende på sex som en form for renselse eller terapi, i tillegg til den rene nytelse. Sexscenene står i sterk kontrast til både skildringene av politisk brutalitet og refleksjonene over litteratur og virkelighet.

Litt desillusjonert erkjenner han: «Sammenliknet med politikkens narrespill, er litteraturens illusjoner basert på en gjensidig godvilje mellom forfatter og leser. Det er ikke som i det politiske narrespillet, der de som nekter å godta det må akseptere det, enten de vil eller ikke. På litteraturens område kan du velge om du vil lese eller ikke, det eksisterer ingen tvang.»

I likhet med Gao Xingjians reise mot «Åndefjellet» er hans reise mot forståelsen av den politiske fortida i «Et menneske hellige bok» salig utfordrende å følge. Harald Bøckman og Baisha Liu har, i tillegg til en dyktig oversettelse, forsynt romanen med et etterord som gir et interessant innblikk i kinesiske litterære perspektiver.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media