Går amok med effekter

La ikke tittelen forlede deg til å tro det er en barnefilm. «De fortapte barns by» er for voksne, et «ondt» eventyr med en mulig filosofisk kjerne, laget med et omfattende arsenal av moderne filmiske virkemidler.

Regissørene Caro og Jeunet sto også bak «Delikatessen» (1991), en framtidsfantasi om tida etter den endelige økokatastrofen, full av groteskerier og hojende, makaber moro som røpet at vi hadde å gjøre med to galliske brødre av Monty Python. Det slektskapet finnes der ennå. I mellomtida har digital manipulering av bildet gjort inntog også i filmstudioene. Det innebærer mye fin og suggestiv scenografi når Caro og Jeunet forteller om de slemme, enøyde cyclopene som kidnapper barn for den maktgale, hyperintelligente Krank, som trenger barna fordi han ikke kan drømme selv. Så stjeler han barnas drømmer i stedet.

I sitt sjøverts laboratorium på noe som likner en borerigg, har Krank hjernen til sin ekskollega Irvin liggende i en slags tank. Hjernen Irvin blir svært frustrert når den mates med de kidnappedes drømmer: Barna har jo ikke annet å tilby enn sine mareritt.

Filmen foregår i en tåkelagt havneby, i en «skitten» svart-brun-gul-grønn koloritt, og det hele begynner med at den enfoldige muskelmannen One - beretningens hellige dåre - så vidt berger treårige Denrée fra cyclopenes klør.

Når denne anmelder ikke maktet å mønstre noen begeistring for foretakendet, skyldes det helst at regissørene er så forelsket i sitt eget fortellerapparat, med de nye digitale lekemulighetene, at det nærmest blir sitt eget formål. Deres forkjærlighet for det outrerte og groteske i enhver situasjon og ethvert bilde, fjerner filmen fra enhver gjenkjennelig virkelighet. Uten slike holdepunkter uteblir den følelsesmessige forankring en film som denne også burde ha. Vi blir sittende numne og betrakte kvikke påfunn og overflater.