KUNSTIG ÅNDEDRETT? Edvard Hoem reiser landet rundt og snakker om Bjørnstjerne Bjørnson. Men hva hjelper det hvis dikteren er "utdatert"? Foto; NTB Scanpix
KUNSTIG ÅNDEDRETT? Edvard Hoem reiser landet rundt og snakker om Bjørnstjerne Bjørnson. Men hva hjelper det hvis dikteren er "utdatert"? Foto; NTB ScanpixVis mer

Går det mot slutten for Ibsen, Bjørnson og kompani?

Professor mener de har lite å tilføre dagens debatt.

Kommentar

Slipp fangene fri, det er vår! Fra nå av kan vi velge oss april uten å sitere Bjørnstjerne Bjørnson. Skolebarn skal ikke behøve å tvinges til å lese «Brand» eller «Et dukkehjem». Barn skal kunne vokse opp og bli gode borgere uten å kjenne til «En glad gutt» eller «Synnøve Solbakken». Det skal være mulig å leve et langt liv uten å lese Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavrandsdatter. Vinje? Glem det. «Ferdaminne frå Sumaren 1860» eller «Storegut» er yesterdays news. Bøkene fins riktignok stadig. Den gode nyheten fra professor-hold er at ingen behøver å lese dem.

Hva skal dette bety? Har de gått fra vettet der oppe på Blindern? Er de ukjente med at Edvard Hoem stadig reiser rundt med foredrag om Bjørnstjerne Bjørnson, som han nylig har avsluttet et fire binds verk om? For fulle hus! Vet de ikke at «Peer Gynt» feirer stadig nye triumfer under den årlige framføringen i Gålå og at «Terje Vigen» har gått så det suser i et steinbrudd utenfor Grimstad? Har de ikke fått med seg at både Bjørnson, Ibsen, Skram og Hamsun pryder plakaten på festivaler landet rundt?

OK, la oss slå ned farten et øyeblikk. Disse innledende overdrivelsene bygger på utsagn fra én professor i litteratur, Jon Haarberg, som har rykket ut. han stiller spørsmålstegn ved verdien av å hevde at våre angivelig stolte, litterære tradisjoner har noe med nasjonalfølelse å gjøre. «Vi kan ikke lenger behandle de gamle norske dikterne som nasjonalhelter,» sier han til Klassekampen. Haarberg kommer i disse dager ut med en bok der han omvurderer verdien av å betrakte den gamle diktningen som en nasjonal gullbeholdning. Tittelen på intervjuet lyder: «Klassikerne er utdatert

Jeg har ikke lest Haarbergs bok, men jeg ser av forlagsomtalen at han legger forholdet mellom det nasjonsbyggende og det litterære under lupen. «Kan vi fortsatt tro på at litteraturen har makt i seg til å holde nasjonen sammen, eller har Litteraturen og Nasjonen har gått hver til sitt?» spør han. Haarberg forteller om gullalderen på 1800-tallet, hjemkjøpet av norske forfattere fra dansk til norsk Gyldendal i 1925. Dette var festtalenes og det nasjonale jubelbrusets epoke, og dørselgernes storhetstid. De kunne gå fra hjem til hjem og selge samlede verker av Ibsen, Bjørnson, Kielland, Lie, Undset, Duun og Hamsun. Seriene fins fortsatt, men først og fremst på loppemarkeder og hos brukthandlere.

Haarbergs utspill kommer ikke overraskende, og som ekspert på diktere som Dass og Vinje mener han neppe at den eldre litteraturen er uten verdi. Men hva slags verdi? Er den evig, eller endrer den seg med samfunnsforholdene? Vi bør ikke dyrke dikterne «som helgener». De kan ikke brukes som mål på nasjonalfølelse i den tida vi er inne i. Hva skal vi med dem? Kappe huet av dem? Slenge dem i søppelsjakta, hele bunten? for å parafrasere poeten Harald Sverdrup.

Det er nok ikke det Haarberg mener. Han er tross alt en av ekspertene bak boka «Den norske litterære kanon 1700-1900» (2009). Den framhever 13 gamle travere som «fortsatt definerer hva det vil si å skrive godt i Norge». Ifølge reklamen legger den nye boka «viktige premisser for debattene om skolens litteraturundervisning, kanon, de litterære innkjøpsordningene, kulturarven og ‘foreldelsens problem’.» Haarberg sier til Klassekampen at «jeg synes det ville være synd om den kanoniserte norske litteraturen skulle forsvinne ut av skolen». Så norske elever må nok være forberedt på å synge «Ja, vi elsker» noen 17.-mai’er ennå. Til tross for tittelen på Haarbergs bok: «Nei vi elsker ikke lenger».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook