Går for strupen

Amulet fortsetter heavyflørten.

CD: Amulet fortsetter der de slapp med «Danger! Danger!» (2003). Som sist er opptakten til albumet preget av gutter på randen av sammenbrudd, fulle av blåmerker både på sjel og kropp etter interne konflikter. Og som sist fortsetter de gamle skaterne med en stadig mer og mer ivrig «nose» rettet mot åtti-tallets heavyreferanser, selv om Amulets «tail» fortsatt henger igjen i hardcore-fortida.

Aggresjon er bra

Denne kontinuiteten er en god ide. Spesielt i de mest aggressive øyeblikkene der Amulet går for strupen, som om de vil lære verden en lekse, eller som vokalist Amdam sier det i «Pitch Black Void» : High Brow imitators, hoax perpetrators, renaissance man haters, chitchat investigators/Bitter betrayers, has been stayers: Your time is up, yeah, yeah, your time is up . Andre fine øyeblikk er det krystallklart fengende åpningsriffet i førstelåta «Crash Into My Room» , samt det groovy og seige sistesporet «Solid» der trommis Jonas Thire virkelig viser seg frem.

Hvor solid?

Amulet er denne gang produsert av Pelle Henricsson og Eskil Lövström (Refused, Poison The Well). De har styrt bandet med hard hånd. Her er lite plass til krumspring, kun et tett og kompakt angrep som av og til minner om Turboneger, uten at det egentlig er et problem. Verre er det at skiva ikke byr nok på de store og fete melodiøse glimtene Amulet tidligere har utmerket seg med. Her er kaskader av lyd, men en del slappe låter trekker ned helhetsinntrykket. Når det er sagt, «All That Is Solid Melts Into Air» har kvaliteter som hindrer den i å forsvinne i intet.Et aggressivt Amulet går hardt ut, men noen slappe låter trekker ned helhetsinntrykket.