Går innvandringen bra?

Bakenfor eksotiske restaurantfasader ulmer samfunnsproblemene.

<br /><b class=\'mtit\'> FOR TO ÅR SIDEN skrev jeg en artikkel «Går det bra til slutt?». Den handlet om innvandring, og var en reaksjon på den norske debatten om dette tema, og Sissel Benneche Osvolds forsikringer om at alt går bra til slutt. To år er ikke lang tid, men nok til å kunne se utviklingstendenser. Hovedtrekkene er at politikerne og myndighetene har satt på noen bremser på den asylbaserte innvandringen. Holdningen har blitt mer kritisk til at folk tar seg inn i landet uten dokumentert identitet. Antall asylsøkere har gått ned, noe som har inspirert venstresiden til å gi kommunalminister Erna Solberg tilnavnet «Jern-Erna» (ganske typisk for debattnivået når det er noe de «politisk korrekte» ikke liker) - men fremdeles mangler over 90% av asylsøkerne identitetsdokumenter. På den andre siden har tidsbegrenset arbeidsinnvandring økt, særlig etter utvidelsen av EU. Denne innvandringen er hovedsakelig problematisk for LO. <br /><b class=\'mtit\'>ASYLINNVANDRINGEN fra konfliktområder og fattige land i Asia og Afrika har imidlertid blitt mer problematisk for etniske nordmenn i løpet av disse to årene. Økende problemer sees på mange områder. På boligmarkedet er det blitt en gettoutvikling i de større byene der innvandrere konsentreres. Dette har hatt innvirkning på boligprisene. Flere kommuner begynner å få ekstrabelastninger på sosialbudsjettene. Det norske folketrygdsystemet vil etter hvert få problemer med de mange innvandrerne som ikke har muligheter til å tjene opp fulle rettigheter i ordningen. Disse innvandrede «minstepensjonistene» vil bli en økonomisk tilleggsbelastning på folkepensjonen. Den omstridte pensjonsreformen har ikke tatt høyde for dette. Kriminalstatistikkene avspeiler også økende problemer på flere områder. Skolesystemet er i ferd med å sprekke opp i «norske skoler» og «innvandrerskoler». Arbeidsmarkedet er i ferd med å nærme seg 1930-åra, med klasseskille og et innvandrerproletariat. <br /><b class=\'mtit\'>DET NORSKE SAMFUNNET har fått nye og flere muligheter for konflikter. Det har ikke blitt det «fargerike fellesskapet» mange tok som en romantisk selvfølgelighet da innvandringen til Norge fra de asiatiske og afrikanske landene begynte. Bakenfor eksotiske restaurantfasader ulmer samfunnsproblemer. Det eneste som ikke har forandret seg på disse to årene er innvandringsdebatten, anført av de «politisk korrekte» og intellektuelle. Gjennomgangsordet i alle sammenhenger er «dialog». Norske myndigheter og nordmenn skal føre en dialog om det norske samfunnets normer, regler, lover og kultur med innvandrerne. Dette minner om diskusjonsoppdragelsen mange barnepedagoger sverger til. I denne dialogen har den norske intellektuelle eliten stor ærbødighet for fremmede kulturer og livssyn, mens de nærmest er masochistiske når det gjelder norsk kulturarv og levemåte. Fokus rettes hele tiden på rettigheter og krav innvandrerne har i det norske samfunnet, mens plikter og ansvar forvelles til en intellektuell kulturrelativistisk stuing. Da blir respekten lav for det humanistiske fundamentet norsk kultur og samfunn bygger på. Dette er det ondartede i situasjonen. <br /><b class=\'mtit\'>BEDRE BLIR DET ikke når toneangivende sosialantropologer og sosionomer fremstiller nordmenn som bigotte og respektløse, med fremmedfrykt grensende til rasisme. For en utenforstående ser denne debatten ut som et slags uforståelig norgesmesterskap i toleranse mellom stagnerte 68-ere. Motforestillinger og praktiske forslag om forebygging og løsning av problemer blir omgående diskvalifisert som intoleranse og fremmedfrykt. Dette har nærmest kastrert normal debatt. Gjennomgående er nordmenn flest tolerante og empatiske (det så vi sist til overmål etter flodbølgens herjinger i Asia i julehelgen). Norge er ett av de land som på verdensbasis gir mest av sin rikdom og bruttonasjonalprodukt for å hjelpe per innbygger. Men Thomas Hylland Eriksen, andre sosialantropologer, SV og Kristin Halvorsen forlanger at nordmenn skal selvpiske seg som rasister. Det forbauser meg at nordmenn lar seg kue til å bli flagellanter av venstreintellektuelle toneangivende spaltister. Er dette del av norsk kultur? Det eneste nordmenn kan trøste seg og selvbildet med i all den venstrepolitiske og intellektuelle elendigheten er Ole Einar Bjørndalen, Marit Bjørgan og Bjørn Einar Romøren. Der er i alle fall ikke nordmenn så dårlige som SV og sosialantropologene vil ha det til. Nordmenn kan konkurrere utenlands, innenlands er begrepet nærmest et fy - ord. <br /><b class=\'mtit\'>STATISTIKK kan som kjent bevise hva som helst. Dette gjør Statistisk Sentralbyrå (SSB) seg flittig bruk av. SSB har «bevist» at innvandringen til Norge - et av de få landene man kan komme til uten identitetspapirer og med falsk identitet - er liten i forhold til andre land. Dette er selvfølgelig helt feil. I Oslo har nå innpå halvparten av barna mellom 0 og 17 år innvandrerbakgrunn. Det er ikke mange hovedsteder i Europa som kan overgå Oslo i så måte. SSB har også «bevist» at nordmenn er mer kriminelle enn innvandrerne og asylsøkere. Når SSB deler i alt 197.000 siktelser for lovbrudd i irrelevante grupper i forhold til det man vil ha svar på, behøver man ikke være statistiker for å forstå at konklusjonene blir verdiløse. Vanlig bondevett sier at nordmenn verken er synderlig mer eller mindre kriminelle enn innvandrere. SSB hevder også at jo lengre opphold i Norge, desto bedre er integreringen i det norske samfunnet. Den beste integrering er familiarisering på tvers av etniske, religiøse og kulturelle skiller. <br /><b class=\'mtit\'>ETTER TO ÅR kan man konkludere med at det ser ut til å gå den samme veien i Norge som det historisk har gått i alle land der innvandringen har vært stor i forhold til den opprinnelige befolkningen. Finnes det egentlig et eneste eksempel på at det gikk godt til slutt? Man kunne kanskje nevne USA som et vellykket multietnisk og multikulturellt samfunn, selv om de «politisk korrekte» neppe vil like eksemplet. Hvis vi da utelukker indianerne, som var der først. <!--/BYL-->