Går motstrøms

«Plateselskapet som bryr seg meir om musikk enn om salgstal» skryter brevhodet til NOR-CD, enmannsplateselskapet til jazz- og folkemusikksaksofonist Karl Seglem (36) fra Årdal. Ei finte til platebransjen, Seglem?

- Ja, og den står jeg ved. De store plateselskapene tenker først og fremst penger. NOR-CD er motstrøms, jeg tenker og driver nok veldig annerledes, både når det gjelder musikk, budsjett og PR, sier Karl Seglem. Han startet NOR-CD i 1990 da ingen ville utgi hans første «Sogn-A-Song»-CD, og siden er det blitt ytterligere 30 utgivelser med egne og andres prosjekter. Noe er folkemusikk, noe er moderne jazz, men oftest klinger de to musikkformene i nært samspill.

- Har NOR-CD, tross begrenset økonomi, større kunstnerisk spillerom enn de store selskapene, som krever hurtig utbytte på investeringer?

- Jeg tror det. Og før eller siden må platebransjen ta et oppgjør med seg selv i forhold til det å ha beina på bakken. Kanskje må de begynne å tenke mer som vi små gjør.

- Internasjonalt utgjør pop og rock mellom 92 og 93 prosent av plateomsetningen. Jazz, klassisk og folkemusikk deler de resterende 7- 8 prosentene. Vil alt annet enn pop, rock og det klassiske kjernerepertoaret bli nisjemusikk som må ivaretas av småselskaper?

- Slik det ser ut nå, tror jeg det går den veien. Og derfor er det viktigere og viktigere å holde på. En av de tingene jeg har lært er at det ikke nytter å kjempe for den «smale» musikken hos gigantene. De vil aldri forandre seg på dette punktet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hvor mye selger CD-ene dine i Norge?

- I snitt 600- 700. «Rit», «Tya» og platene til Berit Opheim og Lorentz Hop har solgt et par tusen hver.

- Er det blitt ditt livsprosjekt å utvikle en musikk med basis i folkemusikkarven og i dialog med improvisasjon?

- Jeg har jobbet med folkemusikk i ti år nå, både med «Sogn-A-Song», som baserer seg på vokalmusikken, og «Utla», som er basert på hardingfelemusikken, og føler at jeg så vidt har begynt å nøste på en tråd som er både viktig, inspirerende og morsom for meg som improvisator. Du kan gjerne kalle det et livsprosjekt, men det er det jo å være musiker og komponist.

- Var du på full fart inn i en vanlig afro-amerikansk jazzmusikertradisjon da du oppdaget folkemusikken?

- Kanskje, men jeg følte meg aldri helt hjemme i den. Jeg begynte å skrive fordi jeg ville søke etter noe som var mitt eget. Jeg kom på en måte tilbake da jeg fant den tradisjonsmusikken fra Sogn som jeg tok utgangspunkt i rundt 1988- 89. Jeg fant et feste, og da skjedde det noe både med spillet mitt og med det å skrive og skape. Jeg fant en eller annen slags kilde, eller hvis jeg våger å bruke så store ord: noe å bygge på.

- Hvilket forhold har du til jazz i dag?

- Veldig bra, og mer avslappet enn før. Jeg har hørt så mye at jeg kan bestemme for meg selv hva jeg liker og ikke liker, og kan akseptere hva andre mener. Men jeg synes det er veldig mye dårlig amerikansk jazz, jazz som ikke interesserer meg. Jeg hører mer på hardingfelemusikken og tradisjonell norsk folkemusikk enn på jazz.

- Men når spillet ditt tar av, høres du fortsatt mer ut som Albert Ayler enn som Myllarguten?

- I en svensk kritikk av den siste Utla-plata sto det at jeg var Norges svar på Albert Ayler og at felespilleren Håkon Høgemo var Norges svar på Jimi Hendrix. Men det kan jo hende at Myllarguten hørtes ut som Albert Ayler når han tok av.

- Hva svarer du hvis Sony, EMI eller Polygram skulle komme med tilbud om innspilling og verdenslansering av «Sogn-A-Song» eller «Utla»?

- Hvis det var et skikkelig tilbud, ville jeg ikke nølt med å slå til, selv om jeg da på en måte motbeviste min egen påstand om platebransjen. Men jeg tror nok ikke det kommer til å skje, slutter Karl Seglem med et smil.