SKAM: Jeg kjenner meg igjen i den muslimske jenta Sana fra den norske ungdomsserien Skam, skriver danske Duygu Cakir. Foto: NRK 
SKAM: Jeg kjenner meg igjen i den muslimske jenta Sana fra den norske ungdomsserien Skam, skriver danske Duygu Cakir. Foto: NRK Vis mer

Debatt: Skam

«Går muslimske jenter på kafé?», «stemmer det at dere ikke kan ha kjæreste?», «hvorfor går du ikke med tørkle?»

Gi plass til flere Sanaer.

Meninger

Jeg kjenner meg igjen i den muslimske jenta Sana fra den norske ungdomsserien Skam, fordi hun fremstilles som både selvstendig og religiøs. Hun finnes ikke på dansk tv. Her er den muslimske jente nemlig enten en stakkar, en solskinnshistorie eller bare den fremmede.

«Jammen, du er jo muslim», utbryter Vilde overfor den muslimske jenta Sana da hun også vil være med i planleggingsgruppa til den famøse russetida.

«Og...», svarer Sana og utfordrer Vildes fordommer om at muslimer ikke feirer russetida eller drar på fester.

«Ja - og!», satt jeg og tenkte mens jeg klappet i hendene av glede over den norske tv-serien Skam. Da jeg så hvordan norsk fjernsyn portretterer den muslimske jenta, ble jeg helt ekstatisk. For i Danmark er portrettet ofte et annet.

Sana får meg til å tenke tilbake på tida da jeg gikk på videregående skole i Horsens. Hun fester med venninnene sine og «crusher» på gutter. Samtidig er hun praktiserende muslim. Hun er en jente som viser en virkelighet for mange muslimske jenter som vi ellers ikke hører om. For når jeg sitter i tv-stua og zapper gjennom de danske kanalene seg jeg aldri et gjenkjennelig bilde av meg selv.

Kan det virkelig stemme at jeg må se på norsk tv for å kunne kjenne meg igjen? I danske medier er den muslimske jente og kvinne ofte en forenklet og overfladisk stereotyp, som hverken venninnene mine eller jeg kan kjenne oss igjen i. Det er massevis av Sanaer der ute, men vi ser dem ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På mange måter viser Vildes reaksjon overfor Sana de stereotype forestillingene om muslimske jenter, som venninnene mine og jeg også har opplevd.

Da jeg gikk på videregående og ble med ut for å danse en kveld da vi var på studietur i Berlin, var det flere som spurte venninnen min om jeg var full. Flere ble overrasket da hun svarte nei. For hvordan kunne jeg være med i et sosialt fellesskap når jeg ikke hadde drukket?

«Hei, Duygu, det er så kult at du vil være sosial med oss», var det en jente i klassen min som sa til meg. Premisset for fellesskapet på videregående er ofte alkohol, derfor er det mange som antar at man ikke kan være en del av den sosiale kretsen når man ikke drikker.

Hvis dansk tv portretterte unge muslimer på en mer nyansert måte, ville mange menneskers møte med muslimen være preget av færre fordommer.

I stedet må vi nøye oss med DR2-serien Muslimske pigers dagbog som påstår å «gi et innblikk i den muslimske jentes hverdag». Men jentene portretteres med armlengde, fordi vi ennå ikke ser dem som en integrert del av samfunnet. Vi har åpenbart bruk for programmer som skal vise oss hvordan muslimske jenter er «normale».

Det provoserer meg at det er behov for programmer som skal opplyse den alminnelige danske om hvordan en muslimsk jente er. Hvorfor antar vi at den muslimske jente er så annerledes enn majoritetsdansken?

På den måten opprettholder dansk tv fordommene, og de ellers fine intensjonene får den motsatte effekten når man vil vise at muslimske jenter i virkeligheten ikke er så annerledes enn majoriteten. Hvorfor har vi behov for å vise at de ikke er annerledes enn majoriteten eller at de er gode og integrerte jenter - selv om de er muslimer?

Da jeg så Sana i Skam ble jeg glad, fordi hun er en stemme for en generasjon av muslimske jenter, som ofte blir neglisjert på dansk tv.

Hvordan skal danskene som aldri har møtt en muslimsk jente vite at de fleste muslimske jenter som blir portrettert i disse seriene, ikke er et sannferdig bilde av en hel generasjon muslimske jenter. Identiteten vår blir frarøvet på denne måten.

Tenk på siste gang du så en muslimsk jente pryde tv-skjermen i stua di. Hun framsto neppe bare som en helt vanlig person som tilfeldigvis også var muslim. Hun sto snarere fram i et format hvor hun skulle snakke ut fra sin muslimske identitet. DR2s Oprør fra ghettoen - dokumentarserien om unge med en annen etnisk bakgrunn - er også et eksempel. Unge muslimer får oftest taletid når temaet er sosial kontroll.

Jeg blir alltid glad av tanken om at den typen programmer vises. Jeg håper at jeg kan finne noen jeg kan kjenne meg igjen i. Men fokuset er nesten alltid det samme. Vi muslimske jenter blir bare portrettert i tre kategorier: mønsterbryter, offer eller som praktiserende.

Programmer som Oprør fra ghettoen, Perkerdansk og Muslimske pigers dagbog er viktige fortellinger, ja. Det skal være plass til dem, for temaene er også en del av virkeligheten vi lever i. Men det er bare et bruddstykke av virkeligheten. Hva med den virkeligheten venninnene mine og jeg deler?

Vår virkelighet blir neglisjert fordi den ikke er sensasjonell. Og det er nettopp her problemet ligger. Venninnene mine og jeg passer ikke inn i de sensasjonelle portrettene. Når vi ikke viser en annen virkelighet - den hvor det også finnes danske Sanaer som er selvstendige, integrerte og ja, også muslimer - blir mitt og venninnene mines møte med omverdenen ofte kjedelig.

«Går muslimske jenter på kafé?»

«Stemmer det at dere ikke kan ha kjærester?»

«Hvorfor går du ikke med tørkle?»

Og til venninnene mine, som gjør det: «Hvordan fungerer det egentlig, det med tørklet? Bader du også med det?»

I sosiale sammenhenger blir vi automatisk frarøvet vår egen stemme, fordi vi alle sammen åpenbart representerer en stor, homogen gruppe, hvor vi er den samme typen muslim.

En gang opplevde jeg at en lege spurte meg om trøttheten min ikke skyldtes at jeg hadde en stor familie. Da jeg så spørrende på ham, sa han «Ja, jenter med din bakgrunn har jo et stort ansvar overfor familien og hjelper oftere til hjemme».

Trøttheten kunne altså ikke skyldes et lavt D-vitaminnivå, men derimot den store familien min som jeg skulle ta meg av.

Legen visste ikke at familien min bodde i Jylland og at jeg selv bodde i København.

På den danske sendeflaten er Det slører stadig et godt eksempel på et program som prøver å sette ord på og gjøre narr av mange av de stereotypiene som muslimske jenter blir utsatt for. Men inntil videre er det bare satiren som får lov til å bryte med stereotypene. Vi skal videre. Vi skal ha serier, programmer og formater som ikke bare bruker en muslimsk jente fordi hun er muslim. Hun skal også brukes i sammenhenger der det er fokus på individet, faglig kompetanse og person.

Skam-karakteren Sana oppsto etter grundig research om ungdomskulturen, hvor muslimske jenter da at de var lei av å bli portrettert på en bestemt måte. Sana er norsk og muslim, men den muslimske identiteten hennes kommer ikke alltid i første rekke.

Jeg vil gjerne leve i et samfunn hvor religion eller etnisitet ikke blir sett på som en barrière eller en motsetning til fellesskapet. Det ville vært fantastisk hvis vi snart kunne kommet oss videre, slik at muslimske jenter og kvinner i mediene og på tv ikke blir portrettert som enten en stakkar, solskinnshistorien eller bare den fremmede.

Sana eksisterer ikke på dansk tv fordi vi fortsatt dyrker det stereotypiske bildet av den muslimske jenta i Danmark. Det er på tide at den danske tv-bransjen lærer av Norge og følger etter. Gi plass til flere Sanaer.

Innlegget ble først publisert på nettsidene til Information.dk og er oversatt fra dansk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook