Går seg vill i labyrinten

Historisk drama med schwung og moderne thriller uten overbevisning.

BOK: «Labyrinten» ligger an til å bli sommerens mest overprofilerte bok, og det er det egentlig ingen grunn til.

Tenk deg at Umberto Eco skulle skrevet en roman om Lara Croft, så skjønner du hvorfor gode intensjoner ender opp som et feilslått prosjekt.

Tohodet troll

Kate Mosse er en britisk litteraturkritiker, programleder og forfatter som har fått et internasjonalt gjennombrudd med sin tredje roman, «Labyrinten». Boka er et tohodet troll - det ene er en sterk og fargerik historisk fortelling fra Sør-Frankrike på 1200-tallet, det andre er en moderne, delvis overnaturlig thriller som prøver å bringe en mange hundre år gammel hemmelighet til en slags konklusjon.

Carcassonne er en gammel festningsby i dagens Languedoc i Frankrike. Men for 800 år siden het byen Carcassona, og området var ennå ikke en del av den franske kongens rike. Man var heller ikke helt tro mot kirken, siden andre sekter - blant andre de som kalles katarene - fikk lov til å utfolde seg mer eller mindre fritt, til pavekirkens stigende irritasjon.

Denne selvstendigheten førte til at paven forkynte hellig krig mot de vantro kristne i sør, og korstoget førte blant annet til at de nordfranske fyrstene kunne legge under seg store landområder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Modig kvinne

I Carcassona i 1209 bor Alaïs, en 17 år gammel nygift kvinne, som også er datter av fyrstens intendant. Hun er, i motsetning til sin eldre søster, både trofast og fornuftig, og faren bruker henne ofte som rådgiver. Men Alaïs har også andre interesser, hun samler planter og lager urtemedisiner. En av hennes beste venner er den eldre kvinnen Esclarmonde, som i mindre liberale land nok ville blitt stemplet som heks.

Etter hvert som det nordfranske korstoget nærmer seg, begynner folk å posisjonere seg - de som tror de kan utnytte situasjonen ved å snu kappen etter vinden, de som håper at ingenting skal skje, og de som er forberedt på å kjempe.

Og oppi dette kaoset innvies Alaïs i en stor og mystisk hemmelighet: Tre bøker med merkelige krefter. Handlingen i «Labyrinten» tar riktignok til i vår tid, hvor en gruppe arkeologer graver i Sabarthès-fjellene i Languedoc. Med dem er amatøren Alice Tanner, som helt alene avdekker en dyp hule. I stedet for å varsle de andre, går hun inn i hulen, hvor hun finner to skjeletter, en liten steinring, et alter og en innrisset labyrint. Så begynner trøbbelet: Hun føler en intens ondskap i hulen, hører fottrinn og prøver forgjeves å komme seg ut.

Fottrinnene er bare Alices kolleger, men hun får ingen trøst fra dem, bare kjeft for å ha gått inn i hulen uten tilsyn.

Verre blir det når arkeologene varsler de lokale myndighetene, politiet sperrer av området og utgravingen må avsluttes. Men for Alice blir dette en begynnelse: Hun føler at hun må finne ut av historien bak labyrinten og de to døde menneskene i hulen.

Aldri neglebitende

Dette høres kanskje spennende ut, men Alice Tanners søken etter sannhet når aldri neglebiterstadiet. Da er det langt mer dramatikk og schwung over det Alaïs (ja da, det er et poeng at navnene deres er nesten identiske) opplever når korsfarerne slår ned på kjetterne uten nåde.

Så full pott for de historiske sekvensene, men null for nåtidsbiten, ikke minst på grunn av en avslutning som er hårreisende forutsigbar og klamt sentimental. Dermed må det være lov å konkludere med at Kate Mosse har gått seg vill i sin egen labyrint.

HISTORISK: Det er på moten å skrive historiske thrillere. Men ikke alle lykkes like bra. Kate Mosses roman «Labyrinten» får ikke vår anmelder til å bite negler.