SISTE FRA PAUS: Ole Paus gir mandag ut «Avslutningen», et trippealbum som er det siste han ønsker å gi ut på plate. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
SISTE FRA PAUS: Ole Paus gir mandag ut «Avslutningen», et trippealbum som er det siste han ønsker å gi ut på plate. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Går ut av den musikalske tida med et lite brak

Ole Paus oppsummerer et musikalsk liv med 30 nye låter.

ALBUM: Ole Paus (66) har ikke tenkt å gi ut flere plater. Det er slutt - og det markeres med tre svært forskjellige plater i et album som har fått tittelen «Avslutningen».

Enkelt og greit. Bli ferdig med det!

«Hver gang vi møtes» Men han gir seg på topp, etter at han, særlig takket være TV2-serien «Hver gang vi møtes», har fått stempelet «folkekjær» heftet ved seg - noe han sikkert sjøl forakter av hele sitt sosiale, bankende hjerte. Forresten, han er jo blitt en mild mann med åra.

Ja takk, begge deler Dette kan altså kalles et musikalsk testamente, en oppsummering av et liv midt i den norske musikken, der han framstår som en påle.

«Det blir mye av meg, dette her», slår Paus sjøl fast i innercoveret. Så er spørsmålet: Var dette å gape for høyt? Var det for ambisiøst? Er det helt på sin plass?

Det nytter ikke å svare ja eller nei, det må bli ja takk til begge deler. 

«Paus-posten» Og prosjektet tar seg opp, fra en helt grei 2013-utgave av smått legendariske «Paus-posten» («Oppgjøret»), via et ok brekk med - i hovedsak - andre artisters tolkninger av sanger han har skrevet spesielt for dem («Omfavnelsen») til ti nye, flotte låter, tidvis med visesanger Paus på sitt aller beste («Avslutningen»).  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Musikalsk er det tvers igjennom solid. På countryinspirerte «Omfavnelsen» er det Stråmenn, bandet fra «Hver gang vi møtes», som sørger for tonefølget - med diverse gjestemusikere. På de to øvrige utgjør Børge Petersen-Øverleir (gitar), Rune Arnesen (trommer), produsent Håkon Iversen (bass) og Paus sjøl (akustisk gitar) grunnstammen.

Fredsmekling I «Paus-posten» på 70-tallet raljerte Paus i sterkt satiriske og ironiske ordelag over noen av tidas fenomener og stridsspørsmål, med fargerike karakteristikker av folk som Sylvia Rafael, Lars Gule, Gunvor Galtung Haavik og Arne Bendiksen.

Og det er alltid noen å raljere over, derfor føles det nok helt naturlig å runde av med en siste utgave.

Han åpner særdeles friskt på den innledende cd-en, som starter med en infam latterliggjøring av privat norsk fredsmekling («Festsang ved feiringen av 7-årsjubileet for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter»). Avisa du nå leser får også sitt, i «Dagbladet 1.3.-19.3. 2013» tar han for seg førstesida i en periode i mars - på rim. 

Ringen er sluttet, ca. 35 år etter at Paus sjøl bidro på Dagbladets sommerkassetter.

Fjols «Fjols nr. 1-5» er allerede behørig omtalt i denne avis, men han tar noe av brodden av rikingutskjellinga når han i siste vers kaller seg sjøl det største fjolset fordi han gidder å sitte hjemme og skrive sånne sanger. Kanskje var det meninga.

Oljeminister Ola Borten Moe har også fått sin lystige nidvise, asylbarnet Nathan ønskes velkommen - og er det Joshua French og Tjostolv Moland han vil hente hjem i «Oppgjøret»?

Paus kler å målbære vår dårlige samvittighet, men dette er likevel den svakeste av de tre platene i samlingen.

Polkabjørn Cd nummer to er noe ujevn, men har noen av albumets beste tekster.

Polkabjørns jodling på «Den lange veien» blir bare komisk, frivillig eller ikke, det er i hvert fall vanskelig å ta sangen alvorlig. Bedre går det med Anita Skorgan (om Paus' forbilde Judee Sill) og Kari Iveland, som er to høydepunkter, samt bidragene fra Reidar Larsen, Benedikte Narum og Lene Marlin.

Verken en i overkant stiv Bjøro Håland eller en bluesinfisert Jonas Fjeld treffer helt. 

På avsluttende «Shetland» - med Ketil Bjørnstad på flygel - synger Paus som bare han kan: «Hvem faen vil til Shetland?»

Myke perler Tredje og siste cd er mest vellykket, både musikalsk og tekstlig, og er også den mest helhetlige på dette trippelalbumet. Her er små, myke perler som «Bare stol på meg» og «For alltid», søte «Balladen om Bente L.» og selvfølgelig «Avslutningen», som toner ut med disse ordene: «Det var ikke mer, det var alt».  

Dett var dett, livet går videre, synger Marve Fleksnes. Men hvis dette betyr at du også skal slutte å skrive viktige sanger, vil du bli dypt savnet som plateartist, Ole Paus.

Albumet er i salg fra mandag 3. juni.

Går ut av den musikalske tida med et lite brak