FILM: «Alt ender 13. juli», proklamerer reklameplakater over byen og landet, og vitner om ikke annet om et lett solkongeaktig selvbilde fra «Harry Potter»-produsentenes side. Likevel er det ikke til å stikke under stol at det er en seismisk populærkulturell happening når sagaen om Harry Potter bringes til sin filmatiske finale, fire år etter at bøkene kunne fortelle en ung, avventende verden hvordan det gikk til sist.
Visualiseringen av denne siste akten «Harry Potter og Dødstalismanene - Del 2» er en overbevisende avslutning. Med enkelte forbehold.
Stundens alvor Det nærmer seg det store slaget som alle de foregående filmene har bygget opp til, mellom de gode og de onde trollmennene, mellom Harry Potter og dødsfienden Voldemort. På dette punktet er pompøsitet påkrevd. Noe annet kunne blitt oppfattet som mildt fornærmelig.
Å styre «Harry Potter og Dødstalismanene - Del 2» krever mer enn noe annet en evne til å underholde og en gravitas som svarer til studens alvor.
Dette har regissør David Yates, som elsker å la kamera sveve over den gotiske arkitekturen på trolldomsskolen Hogwarts og la omrissene av porter og spir seile majestetisk ut av tåka. Hele filmen er skutt i melankolske gråsjatteringer. Monumentale slagscener veksler med øyeblikk av oppgjør og erkjennelse. Det er akkurat passe storslagent.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
