Garantert kunst

Førstelektor skuespill, drama

og teaterkommunikasjon

GARANTI-INNTEKT: I Dagbladet 16. mars benytter Hege Duckert betegnelsen «vinnere» om de kunstnere som får garantiinntekt (GI) ved vårens stipendtildelinger. Betegnelsen er lite slående siden stipendtildelingen ikke er et lotteri, og heldige vinnere ellers i samfunnet kan motta langt større gevinster enn en garantiinntekt. Det gjenstår også å se hvor mange som får GI denne våren. For kunstnergruppen skuespillere, som jeg tilhører, har det stått stille med nye tildelinger siden 2000.

Symptomatisk nok måtte det en mistanke om misbruk av GI til før den fikk oppmerksomhet i media: Hva om media utviste samme interesse for det som faktisk blir gjort av kunstnere med stipend og prosjektmidler? Hva med å synliggjøre det arbeide som daglig gjøres av kunstnere som det ikke betales for? Det er et langt større beløp enn en kunstners GI. Hege Duckert ser ikke ut til å kunne snakke om kunstnere uten å nevne rødvinsflaska og setter kunstneren inn i et lite slående 1800-tallsperspektiv: «må også de som står for opplevelsene slippe å gå omkring å sulte i Kristiania». Jeg kjenner meg ikke igjen som «piken med fyrstikkene» her i samtidens Oslo. Men jeg kjenner til hva det vil si å ha dårlig råd, ikke få lån i banken og falle utenfor de rettigheter andre samfunnsborgere tar som en selvfølge.

Aller mest kjenner jeg igjen den inngrodde mistroen til kunstneren som en snylter og en som ikke evner å ta ansvar for tildelte midler. Jeg kjenner også igjen kravet om til enhver tid å skulle gjøre rede for bruken av dem. Kulturbyråkratiet opererer med en rekke utvalg som er satt til å utøve kontroll av tildelte midler. Et kjent mantra i denne sammenheng er «kvalitetssikring». Og i vår andedam tåles kun god kunst og det er ikke rom for prøving og feiling med mindre du er «ung og lovende». En produsert forestilling kan bli vurdert av opptil 6-7 forskjellige utvalg/instanser og av opptil 30-40 personer totalt. De fleste utvalg består av 5-7 personer. Hvert utvalg mener seg uavhengig av de andre og kan da mene noe annet enn hva 25 andre har vurdert før.

Min påstand er at et prosjekt kan bli utsatt for en unødvendig mistro og nøysomhetsvurdering som burde være avgjort når et utvalg har sagt ja. Det bør generelt sies mer ja til kunstproduksjon og det handler ikke bare om penger eller at kunstneren skal drive med det Duckert beskriver som «risikosport på linje med toppidrett». Staten må faktisk risikere noe med sine tildelinger om det skal bli kunst og ikke bare pyntelige representasjoner. På dette punkt trykker skoen ganske så ømt i det norske landskapet. Kunstnere blir stadig tatt til inntekt for en velment representasjon og utsettes samtidig for en distanserende objektivisering av de som har posisjon og makt til det. I skole og utdanning blir kunstfagene svekket eller strøket av timeplanen og det grunnlag som kan legges for dannelse og forståelse for kunst blir borte. Det erkjennende mennesket erstattes med det anerkjente, slik at ny refleksjon og tankeproduksjon går tapt.

For å få GI må søker tilfredsstille en rekke kriterier. Dessverre har ikke begrunnelsen for en GI gitt av den enkelte kunstnergruppes stipendkomité noe validitet i andre sammenhenger som for eksempel ved søknad om prosjektmidler. Det som gjør en til en god kunstner det ene året og dårlig det neste er det de utbyttbare medlemmene av diverse utvalgsgrupper som avgjør. Når Løkenutvalget nå i vår vurderer ordningene for tildeling av midler og mulighet for endring, er det et paradoks at vi som kunstnere i 08 må avlevere enda flere rapporter og detaljer om publikumsoppmøte, presse og mediadekning. Om midler skal føre til «garantert kunst» må man se på tildelingspraksisen for hele feltet og ikke gjøre kunstneren, som i tilfelle med Robsahm, til en kollektiv skyteskive for å spre mistillit om en sårt tiltrengt ordning som garantiinntekten er.