Garborg - en fritenker i Dagbladet

I år er det 150 år siden Arne Garborg ble født. Jubileet vil bli markert gjennom hele 2001. I en periode var Garborg markert journalist i Dagbladet. En total slakt av Henrik Ibsens «Gengangere» i 1881 er blant hans mest kjente meritter.

I 1880, samtidig med at han var redaktør i Fedraheimen, ble Arne Garborg fast medarbeider i Dagbladet.

Bjørnson prøvde ved flere anledninger å få ham til redaktør, men lyktes aldri med det. Garborg var for radikal - «fritenkeren» skremte for mange.

«Vonlaus strid»

Fra midten av 1870-åra var Garborg blitt mer og mer radikal politisk. Han hadde imidlertid store problemer med å løsrive seg fra det religiøse miljøet han hadde vokst opp i, selv om han ikke kalte seg personlig kristen. Han forsvarte kristendommen, men med større og større tvil. Rolf Thesen skriver i «Ein diktar og hans strid» at Garborg «førde ein vonlaus strid for å berge den trua som han i grunnen ikkje hadde».

I Dagbladet polemiserte Garborg, ifølge Per Thomas Andersen i «Utskjelt og utsolgt», mot vantroens vesen. Han ble viktig i arbeidet for å utvikle venstresidens kristne forankring. I artikkelen «Den 'frie Kjærlighed' i vor offentlige diskusjon» skriver Garborg om hvordan «vantro» stadig byttes ut med «usedelighet» i denne debatten.

En ironisk anarkist

Arne Garborg er blitt omtalt som både bohem og anarkist. Hans ivrige deltakelse i seksualdebatten på 1880-tallet, blant annet i Dagbladet, befester inntrykket av Garborg som ytterst radikal, til tider rabiat.

Etter å ha gitt ut romanen «Mannfolk», anmodet Garborg, i et åpent brev i Dagbladet, Justisdepartementet om å sette ham under tiltale, på samme måte som Chr. Krogh ble det for romanen «Albertine».

I et innlegg til lederen i Norsk Kvindesagsforening Ragna Nielsen skrev han i 1887: «Ja! vi bohemer er Fanden og hans Engle. Vi vil Menneskeslægtens Undergang. Vi har set og fornemmet, at mange har det vondt; vi har set f.ex. at Prostitutionen er svinsk, og vil i den anledning, at også vore Søstre og Kjærester skal være prostituerede. Hvad Ungerne angår, vil vi have lov til at æde dem; dog skal efter prof. Petersens Anvisning en del Pigebørn få leve, da vi jo ellers ikke vilde få fornøden 'Tilførsel af unge Piger'.»

Garborgs mange innlegg i Dagbladet både i den religiøse striden og i seksualdebatten viser hans utpregete ironiske og satiriske form. Rolv Thesen skriver om et av innleggene at det «meir enn noko anna peikar fram mot det verket der Garborg har lati den lystige ironikaren i seg leike friast og kåtast: «Trætte mænd».» I denne romanen (1891) mener mange at Garborg har tatt utgangspunkt i sine erfaringer fra journalist- og bohemmiljøet.

Bondepolitikk

Garborg så på det politiske arbeidet som en plikt, og så den nære sammenhengen mellom striden om folkestyre og politisk selvstendighet og den nasjonale og sosiale reisning som målstriden innebar.

Parallelt med avisarbeidet skrev Garborg på «Bondestudentar» (1883), romanen om Daniel Braut som reiser fra Jæren til Kristiania for å studere og som får erfare harde tilpasningskrav, i stedet for drømmen om fri åndelig utvikling. I sin biografi om Arne Garborg skriver Tor Obrestad om «Bondestudentar» at Garborg tar opp sitt eget program til vurdering «og spør om det har noka hensikt å insistera på åndeleg fridom og nasjonalt sjølvstende i eit så pass marginalt samfunn som det norske. Rett nok går han inn for det, det er livsgrunnlaget hans, men han er heile tida medviten om det tvilsame i prosjektet. Kan henda er det bare tomme draumar. Kan henda er det betre å legga seg inn under Sverige. Heile romanen er bygt på ein eksistensiell tvil i den skrivande: Nyttar det eigentleg?».

Mot Bjørnson

Gjennom språkstriden ble Garborg og Bjørnson erkefiender. Selv om det først og fremst er Garborgs litterære produksjon som har hatt betydning for nynorsken, var også hans avisinnlegg viktige.

Bjørnson, som tok fornorskingslinjens side, argumenterte blant annet med at det var mange ord i Garborgs bøker han ikke forsto «uden af Sammenhængen». Til dette svarte Garborg:

«Den store norske Diktaren vedgjeng ærlegt, at han ikkje kann lesa norsk. [...] Saa krev daa vel B.B. Rett for oss norske med? Rett for oss «frie norske Odelsbønder» til aa lesa og skriva vaart eige Tungemaal, so me ikkje i all Æve skal vera bundne til ein Bokheim som me «ikke forstaar uden af Sammenhængen?» Nei. B.B. gjer ikkje det. «Bønderne» - hm! Den Mannen som ein gong skal ha skrivi «Synnøve Solbakken», - han brukar «Bønderne» no paa ein Maate som minner svært um den gamle Embættsmanns-Tonen paa dette Orde. Det ser ut som ein Lagnadsskjemt, at han daa og no skriv i «Mgbl.» Kven skulde drøymt um det: B.B. i «Morgenbladet»; B.B. i «Morgenbladet» med «krudt»! - Det gjeng so underleg til i Verdi.»

Viktig Ibsen-kritiker

I sin anmeldelse av Henrik Ibsens «Gengangere» i 1881 skrev Garborg: «Det er som om Ibsen har gjort sig en Nydelse af at sige alt det verste han vidste og at sige det så outrert som han var i stand til.»

I et privat brev til Bjørnson utdypet han kritikken: «Jeg kan ikke begribe, hvorfor våre fremtidstanker absolut skal serveres i en Sauce af Syfilis og Svineri.» Ifølge Garborg hadde «Gengangere» satt framskrittsarbeidet ti år tilbake.

Gyldendal-sjef Geir Mork, som skrev sin doktoravhandling om Arne Garborg, mener at Garborg hadde et kjærlighetshat til Henrik Ibsen.

- Garborg brukte alltid Ibsen når han skulle snu. Bare Ibsen var viktig nok. Ved siden av Monrad er Garborg den viktigste Ibsen-kritiker vi har hatt i Norge. Garborg er nok den mest interessante figur å studere når man skal se på brytninger i norsk åndsliv. På sitt beste var han en glimrende blanding av værhane og skarpsindig kritiker. Før han ble sur. For det ble han, sier Mork.

ANARKIST OG BOHEM: Arne Garborg var lenge tilknyttet Dagbladet og skrev en rekke ironiske og satiriske kulturartikler og innlegg.