García Marquez skriver for livet

Store forventninger knytter seg til den kolombianske forfatteren Gabriel García Marquez' selvbiografi, som kommer i norsk oversettelse til høsten.

Første bind av det planlagte trebindsverket «Vivir para contarla» («Å leve for å fortelle om det») utkom i Latin-Amerika og i Spania i fjor høst. I Norge er det Gyldendal som utgir den i Kari og Kjell Risviks oversettelse.

I 1999 fikk García Marquez diagnosen lymfekreft, 71 år gammel. Han satte seg øyeblikkelig til ved sin velbrukte Mac, som om han hadde et tidsinnstilt varselur foran seg.

Gabriel García Marquez

  • Født 6. mars 1928 i Aracataca i Colombia.
  • Studerer juss før han begynte som journalist i Bogotá-avisa El Espectador.
  • Debuterer i 1955 med «Nedfallsløv». Flytter til Europa, jobber som korrespondent.
  • Sniker seg inn i Colombia og gifter seg med ungdomskjæresten Mercedes Barchia i 1958. Flytter til Caracas i Venezuela.
  • Reiser til Havana, blir venner med Fidel Castro og jobber for det kubanske nyhetsbyrået Prensa Latina
  • Flytter til Mexico city og utgir «Ingen skriver til obersten» i 1961.
  • Utgir «Hundre års ensomhet» i 1967 og flytter til Barcelona.
  • Utgir «Patriarkens høst» i 1975 og «Beretningen om et varslet mord» i 1981.
  • Tildeles Nobelprisen i litteratur i 1982.
  • Utgir «KJjærlighet i koleraens tid» i 1985, «Generalen i sin labyrint» i 1989, og «Kjærlighet og andre demoner» i 1994.
  • Jobber hele tida som journalist og spaltist for aviser over hele verden. Skriver sakprosa, starter journalistskole, skriver filmmanus, starter nytt politisk parti i Colombia og HABEAS, en organisasjon for å hjelpe politiske fanger.
  • Får en kreftdiagnose i 1999, begynner å skrive sine memoarer.

«Jeg reduserte omgangen med venner til et minimum, trakk ut telefonkontakten, avlyste reiser og alle avtalte og framtidige planer. Jeg stengte meg inne for å skrive hver dag, uten avbrudd,» uttalte han i et sjeldent intervju med den kolombianske avisa El Tiempo. Han har reist til Los Angeles for å få cellegiftbehandling, men ellers isolert seg i huset i Mexico by, hvor han har bodd i politisk asyl siden tidlig på 80-tallet.

«Et liv er ikke det som har hendt med et menneske, men hva en husker og hvordan en husker det,» skriver han innledningsvis i selvbiografien. García Marquez både husker mer enn han nødvendigvis har opplevd selv, og vet å trekke veksler på andres hukommelse. Han er kjent for en journalistisk innfallsvinkel til det meste han skriver, også romanene. Han går metodisk gjennom avisutklipp og lokalhistorie, og han bruker hele slekta som informanter for å rekonstruere begivenheter eller samle detaljer til et større bilde.

EN AV BRØDRENE HANS, 62-årige Jaime García Marquez, er blant dem som har pleid å levere lange skriftlige rapporter til forfatteren, ofte om detaljer som har vært perifere i forhold til fortellingen. «Gabo jobber som enhver god journalist: samler hauger med informasjon og bruker bare en flik av det,» har disse hjelperne uttalt til The New York Times.

«GABO» er latinamerikanernes kjærlige klengenavn på mannen som er blitt deres kontinents store kronikør. Visst skriver han om seg selv, om sin egen familie, om hjembyen Aracataca som ble omdiktet til Macondo i mesterverket «Hundre års ensomhet» (1967). Men han forteller samtidig Colombias nære historie og hele Latin-Amerikas skjebne, slik han f.eks. gjorde i sin Nobel-tale da han fikk litteraturprisen i 1982.

Gabos memoarer er skrevet i reportasjestil, men med innslag av magisk realisme i form av fantastiske anekdoter fortalt på den litt tørrvittige, rett-fram-måten som er hans varemerke. Rammefortellingen er de blodige begivenhetene som utgjør Colombias moderne historie - opprør, massakre og sammenhengende borgerkrig. «Vivir para contarla» kan nesten leses som en roman, men er samtidig en beretning om forfatterens eget livsløp og en reportasje fra et halvt århundres kolombiansk virkelighet, ifølge dem som har lest hele boka.

BITER AV DEN er blitt offentliggjort underveis. For to år siden var Dagbladet en av mange aviser over hele verden som brakte utdrag, dvs. første kapittel. Oversetterne Kari og Kjell Risvik hadde dette førsteinntrykket:

«Denne selvbiografien er helt klart ment som en illustrasjon på det forfatteren har påstått gjennom flere tiår: Ikke ett ord i romanene hans er oppdiktet, det finnes ingen {lsquo}magisk realisme' i dem, slik er det bare. Og det tegner til å bli et {lsquo}magisk' liv han skildrer. I de minuttene det tar å lese sidene, glemmer man straks at dette er en {lsquo}biografi' og sluker det som om det skulle være en oppfølger av for eksempel {lsquo}Kjærlighet i koleraens tid'.»

DEN MAGISKE REALISMEN, muligens en latinamerikansk spesialitet, ble hos Gabriel García Marquez delvis utløst av hans første møte med Franz Kafkas «Forvandlingen». Han har uttalt at han gjenkjente Kafkas fortellerstemme hos sin bestemor: «Det var slik min bestemor pleide å fortelle historier, de villeste ting med et fullstendig naturlig stemmeleie.»

I memoarenes første bind skriver han om det øyeblikket da han erkjente at det var forfatter han ville være. Da var han 23 år gammel, journalist og avhoppet jusstudent. Han er tilbake i Aracataca og står foran huset der han vokste opp hos bestefaren, oberst Nicolas Ricardo Marquez Mejma, som fortalte om sin innsats i den blodige tusendagerskrigen (1899- 1902). Bestemoren, Tranquilina Iguaran Cotes, var en like fargerik forteller, sterkt overtroisk og påvirket av lokal folketro. Hennes søstre bidro også til å fylle huset med spøkelser og jærtegn. Der skjønner han at han må skrive eller dø.

BESTEFORELDRENE, livet og begivenhetene i Aracataca er udødeliggjort i hovedverket «Hundre års ensomhet», romanen som ble hans store gjennombrudd. Den er skrevet på 18 måneder og seks sigarettpakker pr. dag. 8000 eksemplarer ble revet bort den første uka etter utgivelsen, og nytt opplag måtte trykkes hver uke. Boka ble oversatt til mer enn 20 forskjellige språk og innbrakte ham store internasjonale priser.

Hans foreldres historie danner grunnlaget for «Kjærlighet i koleraens tid», også den en eventyrlig bestselger. Men disse profesjonelle suksessene er ikke del av memoarenes første bind, som ender med at han får utgitt sin første bok, «Nedfallsløv», i 1955. Da innleder han sitt lange eksil i utlandet, først i Roma som aviskorrespondent. 579 sider med voldsom fortellerenergi slutter der, men mer følger.

SELVBIOGRAFI: Gabriel García Marquez isolerte seg og begynte å skrive sin selvbiografi da han i 1999 fikk vite at han har lymfekreft.