FRYKT I HVERDAGEN: Hvorfor er det slik at det er jeg med mine barn som må flyttes? spør den anonyme moren. Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
FRYKT I HVERDAGEN: Hvorfor er det slik at det er jeg med mine barn som må flyttes? spør den anonyme moren. Foto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Går det an å få en ny start? Et nytt liv?

Jeg føler jeg spiller et skuespill i mitt eget liv. En overlevelsesrolle for mine egne barn, som betyr alt på denne jord for meg.

Meninger

Jeg vet det finnes enormt mange som har det som meg. Det er dokumentert og i tillegg finnes det store mørketall. Jeg er en del av mørketallene. Blant dem som ikke tør å ta skrittet videre, eller er mer redde for reaksjonen som kommer i etterkant. Det handler ikke om mistillit til politiet eller rettssystemet vi har, men mer om de kan klare å hjelpe. Kan de klare å komme til unnsetning først? Jeg har selv blitt fortalt av politiet at brudd på besøksforbud ikke er en alvorlig sak. Blir vi da tatt seriøst?

Hvorfor er det slik at det er jeg med mine barn som må flyttes, fjernes og miste kontakten med familiene våre, som er det eneste trygge havnen vi har igjen? Hvorfor er det vi som må forlate alt? På nettsidene til Politiet så står det at vold i nære relasjoner blir prioritert. Det tror jeg på! Og ikke mener jeg heller at min sak er unik i forhold til andre, men jeg vet ikke om de kan hjelpe.

Det verste er å bryte opp relasjoner for barna. Alt hadde vært enklere om ikke de ble lidende under dette. Jeg er feig, klarer ikke ta skrittet videre. Lever konstant med frykt og angst. Prøver å holde meg rolig for barna, men de vet mer enn jeg forteller. Jeg ser på dem at min angst sprer seg til dem. Jeg kan være så redd at jeg kaster opp eller brekker meg. Jeg går jo på jobb, leverer barna på morgenen, henter dem, lager middag og drar på fritidsaktiviteter. Men jeg føler jeg spiller et skuespill i mitt eget liv. En overlevelsesrolle for mine egne barn, som betyr alt på denne jord for meg. Jeg vil ikke svikte dem, la dem se hvor redd jeg er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel føler jeg at jeg svikter dem hver dag, ved ikke å fortelle hele sannheten. Dette dobbeltlivet, denne frykten og potensielle faren jeg utsetter oss for.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Han har en makt over meg som jeg ikke klarer å bryte ut av. Han krever å få meg tilbake, og lager livet vårt til et helvete til han får det som han vil. Begynner å tvile på mine egne meninger, er mentalt sliten og totalt overkjørt. Kan man kreve at en annen person skal leve livet sitt sammen med noen? Nei. Ikke engang med tvang og trusler. Man skal ikke tvinges til noe man ikke ønsker, og man bør ikke være nødt til å gå rundt med frykt og angst. Er det ikke en rettighet å leve trygt? Jeg blir sint på meg selv for at jeg er så redd, men likevel har jeg gode grunner for å være det.

Hele livet mitt går på rutiner nå, min familie ringer meg på gitte tider for å sjekke at ting er ok. Jeg har tilbud om å flytte inn hos familiemedlem for å komme oss bort, men min eks vet jo hvor alle bor. Jeg er tom for ideer, skulle så gjerne hatt noen å snakke med. Noen som kunne fortalt meg at det ville gå bra til slutt! Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å leve dobbeltlivet mitt.

Dagbladet kjenner innsenders identitet.