TIDLØST: «Store deler av hans verk, og ikke minst det han har skrevet for unger, er bra nok til å leve i århundrer framover», skriver Ove Røsbak om Alf Prøysen. I år er det hundre år siden Prøysen ble født. Foto: Johan Brun
TIDLØST: «Store deler av hans verk, og ikke minst det han har skrevet for unger, er bra nok til å leve i århundrer framover», skriver Ove Røsbak om Alf Prøysen. I år er det hundre år siden Prøysen ble født. Foto: Johan BrunVis mer

Går ikke ut på dato

Prøysens verk kan tjene som ei bru mellom det Norge vi kom fra, det fattige jordbruks- og fiskesamfunnet, og det Norge vi er i dag, et styrtrikt, materialistisk samfunn som på mange vis har glemt sine røtter.

Meninger

Få artister og forfattere i Norge har nådd opp mot Alf Prøysens popularitet. «Julekveldsvisa» og «En dag i mårå» blir sunget som allsang og spilt i alle kanaler så ofte at smertegrensen er farlig nær. Likevel var det ikke før i siste liten at myndighetene bestemte seg for å lage en skikkelig jubileumsmarkering av Prøysen 100-årsdag i 2014. Det står mye tilbake å ønske når det gjelder Akademia og deres satsing på denne dikterens verk. Og hvordan står det til med den unge generasjons interesse for Prøysen?

Da jeg for en stund siden turnerte for Den kulturelle skolesekken i Buskerud, syntes jeg det var oppsiktsvekkende lite elevene hadde av kunnskap om Prøysen. Romanen «Trost i taklampa» - en av sin tids største salgssuksesser i Norge, kjente de ikke til. Det var knapt noen som nevnte bøkene om «Teskjekjerringa» - historier som skaffet Prøysen internasjonal suksess med en gang de kom ut. Møtet med disse elevene - som ellers virket kunnskapsrike og oppegående, fikk meg til å undres: er Prøysen i ferd med å gå ut på dato?

Så prøvde jeg noe av Prøysen på dem. Den viseteksten jeg holder for å være hans beste, «Ungkarssalme», ble framført uten tonefølge, men med innlevelse og geberder. Det fenget! Sminka ungjenter og kule unggutter våkna til og fulgte intenst med når jeg framførte for eksempel disse linjene:

Så var det en kveld at vi gikk der og tala.

Og jinta var rolig, og je var så gla'.

Da kom det en fleipete kar ifrå Dala,

med blanklakkert sykkel, hæin stæinse og sa:

«Sleng deg på stonga og bli med på fæsten!»

Det var som om hjertet mitt sprakk under væsten

da jinta klauv opp og sa: «Ja!»

Ungdommene skjønte at dette var ikke linjer som var låst til ei tid som for dem virket fjern, altså mellomkrigstida, der Prøysen henter nesten alt sitt stoff fra. Prøysens geniale skildring av den forsmådde frier som kjøper seg sykkel for å få igjen jenta, er tidløs, den går i hjertet på hvem som helst, om den blir bra nok framført.

Likevel er det et faktum at de aller fleste som har et forhold til Prøysen i dag, er middelaldrende eller eldre. I et intervju i «Dagsavisen» før jul, forteller artisten Heidi Gjermundsen Broch, 38 år, at hun savner folk av sin egen generasjon i salen når hun framfører Prøysen-sanger. Altså: er Prøysen i ferd med å gå ut på dato? Og hvis det er så: hvorfor?

Det er ingen tvil om at det Prøysenbildet de fleste har i Norge i dag, ble skapt på 70-tallet - i åra rett etter kunstnerens død. Folk som Erik Bye og Otto Nielsen tok mer eller mindre patent på Prøysen, mens andre som hadde betydd langt mer for husmannsgutten på veg til parnasset - som Borghild og Nils Johan Rud, glei mer i bakgrunnen. Etter hvert er det blitt mye nostalgi, mye busserull og mye «ingen var som 'n Alf». Det er lett å glemme hvor sammensatt han var, hvor djupt han så i menneskets og samfunnets mørke sider. «I Vårherres hus er det mange rom, og de fleste er i kjeller'n!» sa Prøysen en gang til Alf Cranner. Den slags utsagn lar seg ikke så lett føye sammen med bildet av han som «sang for æille, men helst for unga», som det heter i Erik Byes hyllestvise.

Hva mer skal vi si om Alf Prøysen? Jo, kanskje dette: at store deler av hans verk, og ikke minst det han har skrevet for unger, er bra nok til å leve i århundrer framover. At Prøysens verk kan tjene som ei bru mellom det Norge vi kom fra, det fattige jordbruks- og fiskesamfunnet, og det Norge vi er i dag, et styrtrikt, materialistisk samfunn som på mange vis har glemt sine røtter. Ikke minst i 2014, jubileumsåret for Grunnloven, har Alf Prøysen mye å si oss med sitt skarpe blikk for hva som gjør det godt og hva som gjør det vondt å være menneske.

Vi har alle et felles ansvar for at han ikke går ut på dato.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook