FORHANDLINGER: Norge er vertskap for fredsforhandlinger mellom Colombia og FARC-geriljaen. Bildet viser to av de ledende FARC-medlemmene Marco Calerca (t.v.) og Jesus Santrich, på Hurdalsjøen Hotel for en ukes tid siden. 
 Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
FORHANDLINGER: Norge er vertskap for fredsforhandlinger mellom Colombia og FARC-geriljaen. Bildet viser to av de ledende FARC-medlemmene Marco Calerca (t.v.) og Jesus Santrich, på Hurdalsjøen Hotel for en ukes tid siden. Foto: Audun Braastad / NTB scanpixVis mer

Gårsdagens metode

FARC-geriljaen er trolig Latin-Amerikas minst populære frigjøringsbevegelse. Det er på høy tid at de legger inn årene.

14 år gamle Pablo Henriquez bor i Ciudad Bolívar, en drøy mil sør for Bogotás vakre historiske sentrum, der katedralen fra 1564 danner et naturlig midtpunkt.

Ingen vet hvor mange som bor i denne fattige bydelen, som har vokst frem litt etter litt, uten noen felles eller overordnet plan, men hvert år kryper den litt lenger opp i åsene og eser litt lenger utover på slettene. Mange som kommer dit er blant de fem millionene internt fordrevne i Colombia.

Pablo er en typisk innbygger. Han tilbrakte sine første år i en landsby hvor faren drev en liten butikk, men til slutt måtte de rømme. Grupper av tause, brutale menn hadde flere ganger kommet til landsbyen, plyndret og voldtatt, av og til drept noen menn for å minne om at motstand var nytteløst. Så hadde de reist videre.

Den siste tiden før Pablos familie flyktet, hadde de væpnede gruppene vist seg oftere. En dag ble Pablos mor funnet med kulehull i hodet. Noen sa at det var den kommunistiske geriljaen FARC som stod bak. Andre mente at det var de høyreorienterte paramilitære. Igjen andre skyldte på regjeringssoldatene. For Pablo og søsknene hans spilte det liten rolle.

Kort tid etter pakket familien med seg sine viktigste eiendeler på en kjerre og begynte å gå. Faren hadde uansett knapt noen kunder igjen. Barna var mellom tre og åtte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da de endelig ankom hovedstaden, var de heldige og fikk hjelp med å finne bolig av en bekjent. Arbeid var det vanskeligere med. Økonomien i barrio'en er dominert av uformell sektor, alt fra narkohandel og prostitusjon til alle typer svart arbeid. Pablos far drev langsomt inn i en apatisk tilstand. Han hadde vært noen; nå var han ingen. Han hadde skapt seg et liv; nå var det borte. Han begynte å drikke og slå.

Gutten som var oppkalt etter kokainbaronen Pablo Escobar, skulle aldri få vite hvem som hadde drept moren. Det eneste han visste, var at hjemstedet hans var blitt ødelagt av vold og død, og at alle som hadde bodd der, var uskyldige ofre for den ekstreme brutaliteten som har preget deler av Colombias historie.

Las Fuerzas Armadas Revolucionarios de Colombia - Colombias revolusjonære, væpnede styrker - ble etablert i 1964, som geriljafløyen til det colombianske kommunistpartiet. Venstreradikale vinder blåste, stort sett sørover fra Cuba, over et kontinent der oberster og føydale jordeiere, med generøs støtte fra USA, fremdeles låste såvel bønder som middelklasse fast i et autoritært jerngrep. I Colombia hadde den kommunistiske opposisjonen vokst frem i skyggen av den tradisjonelle konflikten mellom det liberale og det konservative partiet, som førte til en regelrett borgerkrig - La Violencia - fra 1948 til 1958. Da de liberale og konservative sluttet fred, skjøt forfølgelsen av kommunister fart, og med kompetent hjelp fra USA ble kommuniststyrte lokalsamfunn angrepet og utslettet.

Ingen colombianer kunne den gangen tro at samfunnet ville bli mer rettferdig ved demokratiske midler. Båndene mellom politikerne og jordeierne var tette, og oligarkene - de få mektige - hadde dessuten sine private militærstyrker.

Det var denne urettferdigheten som motiverte unge menn til å verve seg til den illegale hæren, som av Colombias regjering (og USA) alltid er blitt betraktet som en terroristorganisasjon, mens andre stater, som Cuba og Venezuela, ser FARC som en legitim opprørsgruppe, men tar avstand fra metodene.

FARC, som i dag kanskje består av 8000 soldater, kjemper på flere fronter. Deres primære motstander er staten, skjønt drømmen om en revolusjon av kubansk merke har falmet, selv hos de mest inngrodde geriljasoldatene i de aller mest isolerte delene av landet. Det er stadig trefninger mellom FARC og regjeringssoldater. Så sent som 21. oktober ble det rapportert at de hadde drept fem soldater nær grensen til Ecuador.

Foruten hæren må FARC forholde seg til paramilitære grupper, et slags heimevern av sivile som slåss for den bestående orden generelt og oligarkene spesielt. Disse gruppene har eksistert i sin nåværende form omtrent like lenge som FARC, og ble opprettet og finansiert av USA som et ledd i kampen mot kommunismen. Kartellederne støttet gjerne de paramilitære. De hadde lite til overs for kommunismen; som Pablo Escobar uttrykte det, var han forretningsmann og opptatt av å forsvare den private eiendomsretten.

Følg oss på Twitter

Mange har lurt på hvor FARCs finansiering kommer fra. Konspiratoriske teorier om støtte fra Cuba og Venezuela sirkulerer i Colombia, men faktum er at de i mange år hovedsakelig er blitt finansiert av kidnapping og narkotikahandel, supplert med utpressing og bankran. Etter at de store kartellene ble knust av hæren på 1990-tallet, kunne FARC overta kontrollen med flyten av narkotiske stoffer i store deler av landet.

I dag har FARC store problemer. I Bolivia, Ecuador og Venezuela har venstreorienterte statsoverhoder kommet til makten gjennom demokratiske valg. FARCs brutalitet har gjort dem særdeles upopulære blant folk flest, og har gitt mange colombianere berøringsangst overfor alt som ligger til venstre for den til enhver tid sittende regjering.

Tidligere i år bekjentgjorde FARC at de hadde sluttet med kidnapping for løsepenger, en finansieringsmodell som fra et kommunistisk perspektiv må anses som mindre ærerik enn for eksempel kidnapping forbundet med politiske krav (som de drev med tidligere). Og nå har de altså akseptert å gå inn i forhandlinger med regjeringen.

Riktignok har FARC lidd flere militære nederlag den siste tiden, men det er neppe den viktigste årsaken til at de nå er på talefot med den liberalkonservative president Santos. Ledelsen må ha innsett at de har malt seg selv inn i et hjørne, at de benytter seg av utdaterte metoder som aldri kan føre frem. De har viklet seg inn i en ulekker narkobusiness, er fryktet og forhatt blant bøndene de opprinnelig drømte om å frigjøre, og opererer med begreper om revolusjon og folkemakt som virker både gammelmodige og irrelevante.

I et land der én av ti er internflyktninger, må FARC ta ansvaret for en stor andel. Dette føler Pablo og hans familie på kroppen. De ser ikke logikken i at de må flykte fra sitt hjem slik at Colombia kan bli et mer rettferdig samfunn. Det beste FARC kan håpe på når forhandlingene er over, er en amnestiordning, og det bør de få.

Og Pablo? Nå skal det innrømmes at han er en oppdiktet person, nemlig en av hovedpersonene i min roman Veien til Barranquilla, men det finnes mange som ham. I likhet med alle han kjenner, blir Pablo glad hvis det blir trygt og fredelig. Da vil han ta med seg faren tilbake til hjemstedet og prøve å lappe sammen restene av livet hans. Om noen år kan det godt være at han stemmer på et parti som går inn for radikal jordreform, men ikke dersom det kaller seg FARC.

Sosialantropolog og forfatter Thomas Hylland Eriksen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
Sosialantropolog og forfatter Thomas Hylland Eriksen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix Vis mer