Finn-Erik Vinje Foto: NTB Scanpix
Finn-Erik Vinje Foto: NTB ScanpixVis mer

Garpegenitivets fremgang

I nyere tid har garpegenitivet blitt mer og mer utbredt på østlandet og i media.

Meninger

Et bemerkelsesverdig trekk i nyere språkutvikling er den framgang den såkalte garpegenitiven (sin-omskrivningen for genitiv) har hatt på Østlandet: «Det er Guri sin sykkel.» (I stedet for «Guris sykkel» eller «sykkelen til Guri».)

Tidligere var denne konstruksjonen en vest- og nordnorsk talespråklig spesialitet, men nå gjør den seg gjeldende også her østpå, iblant også  i skriftspråket. I Aftenposten leser jeg om «John Arne Riise sitt uheldige selvmål» — og enda mer påfallende (fordi hovedordet er underforstått): «Hun har en pers som er bedre enn Marcussen sin.» (I en NTB-notis.)

For de fleste som har innforlivet den skriftspråklige tradisjon i sin språkfølelse, er slik uttrykksmåte avstikkende i seriøs stil. Uttrykksmåten virker barnslig. Når journalist Christine Engh i en politisk reportasje i Aftenposten skriver om «Erna Solberg sitt budskap», svarer det saktens til hennes talemål, men Engh begår en lettsindighet overfor det stilistiske reglement.

At en dreven politisk journalist som Halvor Hegtun tyr til garpegenitiven, er uventet: «Det er valgloven sin skyld.»

Garpegenitiven forekommer især i tilfeller der vanlig s-genitiv forårsaker visse uttalevansker, dvs. i tilfeller som SAS sine ruter («sasses» eller «sass»?) eller der genitivs-s ville blitt knyttet til sisteledd i en ordgruppe: Olsen på hjørnet sin katt(jf. alternativt: Olsen på hjørnets katt).

Således bruker Stein Kagge i Aftenposten garpegenitiv i ingressen til en konsertomtale: Harald Heide-Steen jr. sin kjærlighet til jazzen. Ordbruken passerer ikke ubemerket, og jeg stusser sant å si over at en erfaren skribent som Kagge (godt oppe i 70-årene) tyr til den. Alternativet «Harald Heide-Steen jr.s kjærlighet» ville ikke tiltrukket seg samme oppmerksomhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I nynorsknormeringen har det vært god tone å advare mot garpegenitiven, enda så utbredt den er i talemålet vestpå og nordpå. I nynorsk skrift er den vanlig, og det skyldes også at vanlig s-genitiv ikke er velsett. Ivar Aasen sier i sin grammatikk at garpegenitiven riktignok «falder meget bekvem i Dagligtalen», men han misliker når den dukker opp «i Skrift eller i en strengere ordnet Stiil».

Severin Eskeland («Reglar og rettleidingar i norsk maalbruk» (1909) ) mener at denne genitiven «høver knapt so godt til alment bruk» i nynorsk; også Alf Hellevik rynker pannen og maner til varsomhet i omgangen med garpegenitiv i nynorsk («Norsk på ny» (1968)).

Olav Duun gav en lang marsj i de Aasenklassiske idealer og de museumsvokterne som forvaltet normen. I romanen «På Lyngsøya» og i sluttbindet i Juvikfolket har Duun tegnet en ondskapsfulll målpolitisk parodi: Lærar Mikkjel Vikesylt er målmann, men hans språk er latterlig stivt og oppstyltet («kva som det religiøse angjeng», «klårleik yver dypterna i oss»).

Men i denne sammenheng fester vi oss ved dette: Duun legger Vikesylt garpegenitiver i munnen! Eksempler er «ungdomen sine idealar», «dei andelege interessarne sin kostnad».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook