Anmeldelse: Eminem - «Music To Be Murdered By»

Gårsdagens helt blir morgendagens mobbeoffer

Eminems siste prosjekt er drapsmusikk uten mål eller mening.

PÅ TYNN IS: Eminems ellevte studioalbum viser hvorfor skills ikke er viktigere enn gode låter. Foto: Universal Music
PÅ TYNN IS: Eminems ellevte studioalbum viser hvorfor skills ikke er viktigere enn gode låter. Foto: Universal Music Vis mer
Publisert

ALBUM: Mer enn noen annen populærkulturell musikktype har hiphop vært formet rundt kravet om ferdigheter ­– også kalt «skills». Tanken om at man først og fremst måtte perfeksjonere sitt fag før man engang kunne tenke på en plass i hierarkiet

«Music To Be Murdered By»

Eminem

Hip hop

Plateselskap: Aftermath Records/ Interscope / Universal Music

«Akkurat hvem og hva slags artist han ønsker å være, blir derimot ikke tydeligere på ukas overraskelsesutgivelse.»
Se alle anmeldelser

Svunnen gullalder

Etter hvert som rapsjangeren beveget seg inn i et kommersielt landskap hvor mye av den til slutt ble synonymt med popmusikk, har denne innstillingen ikke uventet blitt et stadig mindre aktuelt minne fra en svunnen gullalder. På senere år nærmest hånet av en ung og utålmodig generasjon som tror at «Ok, boomer» er en kreativ mic drop.

Med en karriere som strekker seg helt tilbake til midten av 90-tallet, har Eminem kanskje mer enn noen fått merke på relevans-berg-og-dal-banen i musikksjangeren han på sine yngre dager ble ansett å være det friskeste pustet av dem alle i. Et kontroversielt geni med usammenlignbare rapskills som tok ham fra dypet av Detroits hiphop-undergrunn til toppen av hitlister verden over. I begynnelsen på en uforglemmelig kompromissløs måte, før berømmelse og forventninger sørget for et uunngåelig kunstnerisk fall. På senere år har 47-åringen famlet etter aktualitet i det ofte kompliserte skillet mellom ektefølt respekt og kortsiktig popularitet.

Bunnpunkt

Til tross for sin optimistiske tittel, ble «Revival» et foreløpig bunnpunkt i 2017 med sin serie av uutholdelige beats, lunkne bars og generiske drittrefrenger. Personlig hadde jeg på dette tidspunktet avskrevet Eminem helt, men måtte spise mine egne ord året etter da den selverklærte «rapguden» vekket nytt håp med tiendealbumet «Kamikaze».

Akkurat hvem og hva slags artist han ønsker å være, blir derimot ikke tydeligere på ukas overraskelsesutgivelse, «Music To Be Murdered By». Eminems nikk til Alfred Hitchcocks 1958-album med samme navn med musikk av Jeff Alexander, men også hans egne introduksjonsår som sjokkerende og morbid undergrunnsrapper. Et kreativt høydepunkt av en periode som store deler av fansen har savnet siden – noe han selv også vet svært godt.

«They miss the old me / I think they want me to OD on codeine / They want my life in turmoil like in '03», rapper han på det Don Toliver-gjestede sporet «No Regrets», hvor bitterheten fra de nevnte albumene fortsatt gjør seg gjeldende. Denne gangen med mindre sinne og desto mer frustrasjon.

Ingen fasit

Det er nemlig ingen fasit for hvorfor gårsdagens helt blir morgendagens mobbeoffer. Særlig ikke i en så ung og stadig utviklende sjanger som rap. Faktumet er at Eminem fortsatt er vel så teknisk god nå som på gjennombruddet «The Slim Shady LP» i 1999. Ettertrykkelig bekreftet på «Godzilla», hvor refrenget til det avdøde stjerneskuddet Juice WRLD avløses av en type speedrap som ikke burde være fysisk mulig.

Men tekniske skills på mikrofonen er som kjent ikke alt. Strengt tatt er det ikke en gang spesielt viktig i 2020, noe Eminem selv viser oss med gjesteverset til Young M.A på åpningsslåta «Unacommodating». Tilbakelent, nonsjalant og proppfullt av attityden veteranen nå selv bare kan se langt etter.

Nostalgiske minnestunder

Fans av Eminems egen rapskole har riktig nok mer enn nok å glede seg over på «Music To Be Murdered By». Selskapet fra Slaughterhouse-kompisene Royce Da 5’9, Crooked I (KXNG Crooked) og Joell Ortiz, samt lyriske legender som Q-Tip og Black Thought, blir nostalgiske minnestunder, men når aldri nivået til de nevnte høydepunktene som også inkluderer «Lock It Up» med Anderson .Paak.

Slik vi har blitt vant til fra den kanten, er «Music To Be Murdered By» heller en ujevn utgivelse totalt fri for noen slags rød tråd – til tross for det som i utgangspunktet ser ut til å være et tydelig konsept (heldigvis uten å være et åpenbart soundtrack til Eminems egen artistdød).

Ufokusert lydbilde

Med et ufokusert lydbilde som hopper klumsete frem og tilbake mellom «ekte» hiphop, Ed Sheeran-/Skylar Grey-kjedsommelige pop-frierier, og trap-inspirerte låter for en ny generasjon med lyttere, fremstår hovedpersonen selv derimot mer usikker på sin egen plass enn noensinne. Kanskje best eksemplifisert på «Darkness» og «Step Dad», hvor han forsøker å gi en stemme til respektive suicidale massemordere og unge ofre for vold i hjemmet, uten at noen av delene føles riktig relevant fra en milliardær som snart runder 50.

Fanget

I stedet virker Eminem å være fanget i et limbo mellom humor og tragedie, for ikke å nevne hat/elsk-forholdet til rapscenen han en gang regjerte med de samme ferdighetene han altså aldri mistet grepet på.

Som linjene nedenfor fra nevnte «No Regrets» understreker, må akkurat det være både forvirrende og frustrerende for en aldrende mester:

«All the hate, can't tell exactly where it stems from / But it's happening again, huh? / Y'all used to be in my corner / Now you just backed me in one.»

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer