Gary Burton/ Makoto Ozone

Klassiske perler som virtous kammerjazz.

Samarbeidet mellom vibrafonmester Burton og den japansk/amerikanske pianisten Makoto Ozone har pågått mer eller mindre kontinuerlig i snart 20 år, noe deres telepatisk-kommuniserende samspill røper fra takt én. Til denne duoplata har de valgt musikk av bl.a. Ravel, Barber, Rakhmaninov, Gershwin, Scarlatti og Brahms, og framfører den i versjoner som komponistene neppe hadde tenkt seg mulighetene av. Ikke «oppjazzet» på noen som helst slags måte, men med en kontrollert lekenhet og improvisasjonsglede som er jazzmusikeres adelsmerke og som gir et annet slags liv til eksempelvis Johannes Brahms' «Capriccio II» (opus 76) . At så vel Burton som Ozone er virtuose instrumentalister, er ingen nyhet. Likevel er det forbløffende hva de presterer i dette kompositoriske landskapet, og det er bare å glede seg til Moldejazz-konserten deres i juli.