Gary Moore

Blues og hardrock - og noe sviskekompott - fra Moore.

CD: Gary Moore har slitt med troverdigheten i bluesmiljøet etter den seige sviska «Still Got The Blues» (1990). Men de siste åra har han nærmet seg den skitne bluesen, med «Scars» (2002) som et foreløpig høydepunkt. «Power Of The Blues» er spilt inn på noen få dager og er mer av Moore i powertrio-formatet, selv om det også er flere låter i «Still Got The Blues»-land. Moores hjerte banker åpenbart for bluesen, men han pakker den ofte inn i hardrock. Og mens «Scars» ble en liten, råskåren åpenbaring, sitter ikke andre servering av denne formelen like godt. Låtmaterialet er ikke godt nok, og det blir mye teknikk og lite varme - eller «mye groove og lite feel», som en kollega kanskje ville formulert det. Sju av ti låter her er signert Moore selv, men betimelig nok er det Willie Dixons slowblues «I Can't Quit You Baby» som sitter best.