TRAILER: The Darkest Hour er et historisk drama om Winston Churchill som sto opp mot den tyske invasjonen under andre verdenskrig. Video: Universal Pictures Vis mer

Anmeldelse Film «Darkest Hour»

Gary Oldman er enestående som Churchill

Men «Darkest Hour» er en litt for pedagogisk historietime.

FILM: Det er en slags tanke i «Darkest Hour» om at det iblant er helt nødvendig med eksentrikere, med dem som ikke så lett lar seg dytte ut av kurs selv om andre gir seg panikken i vold. Rollen som Winston Churchill, i dagene får Dunkirk-operasjonen, er en gavepakke til Gary Oldman, og en han flerrer opp og kaster seg over: Hans Churchill er både tydelig og mystisk, utvetydig i sin moralske og politiske dom over Hitler og nødvendigheten av å stå i mot ham, men også uutgrunnelig og uforutsigbar, for publikum såvel som sine oppgitte, slitne og livredde regjeringskollegaer, de som mener at forhandlinger er det eneste som kan redde dem fra en invasjon.

Darkest Hour

4 1 6

Drama

Regi:

Joe Wright

Skuespillere:

Gary Oldman, Kristin Scott Thomas, Lily James, Ben Mendelsohn

Premieredato:

12. januar 2018

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

Darkest Hour

Se alle anmeldelser

Churchills blå øyne hviler ufravendt og oppmerksomt på dem han snakker med, før munnen snøvler noe uventet og gjerne smått ærekrenkende. Regissør Joe Wright gjør det lett å forstå at dette var en mann som både kunne få folk til å tvile og til å tro. Han underspiller heller ikke på noen måte hva for en jernaktig realisme som må til i en krig, der noen iblant må ofres for at andre skal kunne reddes. Churchill er handlekraftig i disse situasjonene, i større grad enn hva mange av de som omgir ham synes er helt bekvemt.

Enestående Oldman

Alt dette formidler Oldman på en enestående måte. Han er det absolutte origo i «Darkest Hour», som ellers er en ganske konvensjonell og litt lemster historietime. Her tar man det ikke for gitt at publikum vet noe som helst, i den grad at man legger inn churchillismer, leksikonopplysninger og små gjenfortellinger av hva som har hendt i dialoger der det ikke virker som om de hører hjemme.

Etter et ikke spesielt vellykket møte med kong George VI (Ben Mendelsohn) gjør Churchill hjelpsomt oppmerksom på at «han liker meg ikke fordi jeg støttet hans brors ekteskap med den kvinnen, Wallis Simpson» — noe publikum og ingen andre trenger å bli informert om. Elegansen ofres for pedagogikken. Kristin Scott Thomas, som spiller Churchills kone Clementine, og Lily James, som spiller den nervøse, unge sekretæren hans, virker mest som sjarmerende avatarer, plantet i filmen for å tilby perspektiver og korrigeringer som Churchill kan respondere på; de er funksjoner mer enn sammensatte individer. Og at det er emosjonelle og kamplystne sivile som til sist liksom overtaler statsministeren, virker strengt tatt verken helt sannsynlig eller helt sunt.

Slåss mot håpløsheten

Det «Darkest Hour» derimot får til, er skildringen av hvor håpløs situasjonen faktisk så ut for de britiske styresmaktene. Churchill og regjeringen står i en haglskur der hver eneste lille isklump er en melding om hvordan Wehrmacht styrter frem og Storbritannias allierte overmannes. Det er lett å føle med han som har vekten av det hele på skuldrene, et bittelite handlingsrom og tilsynelatende bare dårlige alternativer.

Omgitt av ødeleggelse

Joe Wright er glad i å filme både Churchill og andre av rollefigurene rett ovenfra, for så å la kamera skyte opp og inn i skylaget, liksom for å vise hvor små de er sammenlignet med de voldsomme og ødeleggende kreftene som omgir dem. Det er et litt pompøst grep, særlig gitt filmens gråglansede ytre, men svært effektfullt.

«Darkest Hour» er ikke en stor film, men det er et eksempel på tydelig historieundervisning og imponerende skuespillerkunst. Sånt bør det alltids finnes et publikum for.