Gåsedammen i Rakkestad

BOKHANDLEREN: Rykteflommen om Rais har nådd gåsedammen i Rakkestad, og Tore Stubberud er sint. Nøyaktig hva som gjør ham sint er det imidlertid vanskelig å lese ut av hans innlegg i Dagbladet 14/6, som er like tomt for substans som det er harmdirrende. Siden det er tydelig at Stubberud ikke forstod min kronikk (7/6), skal jeg oppsummere hovedpunktene. (1) Det er alminnelig folkeskikk å la gjester fra fjerne strøk snakke om sitt liv og situasjonen i sitt land når man inviterer dem på besøk, og man risikerer til og med å lære noe av øvelsen. (2) Hvis man ønsker å støtte demokratiske og liberale krefter i Afghanistan, er det nærliggende å anta at de som representerer det frie ord, fortjener omverdenens oppmuntring og solidaritet. Stubberud er rasende, mens Zorica Mitic (Dagbladet 10.6) bare er resignert. Hun skriver blant annet, en smule gåtefullt, at jeg «bare ser gode ting i øst og elendigheten i vest». I en verden hvor det fordummende stempelet «politisk korrekt» sitter løst og der mange av oss til stadighet blir tillagt meninger vi ikke har, er denne typen karakteristikker alminnelige, og som vanlig svarer vi saklig: Hva annet enn vestlige verdier er det man går inn for, når man støtter Shakespeare-oversettelser og en pluralistisk skriftkultur?

TILBAKE TIL gåsedammen. Stubberuds forvirrede angrep på meg setter hans tidligere karriere som militant antikommunist i et underlig lys. Er hans støtte til ytringsfrihet og det sivile samfunn situasjonsavhengig? Fortjener ikke liberale afghanere samme heiarop fra sidelinjen som liberale russere? Hatet Stubberud kanskje kommunismen mer enn han elsket friheten? Eller har han skiftet ideologisk ståsted etter at han utgav det antikommunistiske organet «Kontinent Skandinavia»? Da militante islamister i Algerie satte i gang med sine beryktede landsbymassakrer tidlig på 1990-tallet, begynte jeg å kjøpe algerisk rødvin. Jeg visste ikke hvem vindyrkerne var, men jeg følte meg trygg på at de var mine folk. Man allierer seg med de man vet om. Så også i Afghanistan, et land som på få år har gjennomlevd sovjetisk okkupasjon, et barbarisk islamistisk diktatur og, nå sist, okkupasjon av soldater som er så likegyldige til landet de befinner seg i at de ikke engang smaker på maten. Stubberud og Mitic er sure på meg, men de har ennå ikke sagt hva som er galt med å behandle Shah Rais som et medmenneske og hvorfor det er så utilgivelig å høre på hva han har å fortelle.