Anmeldelse: «Idiot Prayer: Nick Cave Live at Alexandra Palace»

Gåsehudvarsel

84 minutters intens aleinetid med Nick Cave.

MEKTIG: Er du klar for halvannen time med Nick Cave aleine bak flygelet i Alexandra Palace i London? Det bør du være når albumet blir tilgjengelig fysisk og på strømming i morgen, mener vår anmelder. Foto: Joel Ryan
MEKTIG: Er du klar for halvannen time med Nick Cave aleine bak flygelet i Alexandra Palace i London? Det bør du være når albumet blir tilgjengelig fysisk og på strømming i morgen, mener vår anmelder. Foto: Joel Ryan Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Idiot Prayer: Nick Cave Live at Alexandra Palace»

Nick Cave

Rock

Utgitt: 2020
Plateselskap: Bad Seed Ltd.

«Nick Cave og et flygel holder lenge.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Nick Cave er på mange måter en helt annen artist i dag enn for noen år siden. Den tidligere lukkede, mørke og tilsynelatende utilnærmelige australskfødte artisten har vernet om mystikken rundt sin egen person, men har gradvis nærmet seg sitt publlikum - etter hvert med åpne armer. Jeg tror det ble forsterket av at han mistet sin 15 år gamle sønn Arthur for fem år siden.

Tette møter med publikum

Det toppet seg med «Conversations with Nick Cave», et konsept der han besvarte spørsmål fra salen og spilte «dekonstruerte versjoner» av sine sanger. Oslo konserthus fikk besøk av denne unike og høyst personlige blandingen av konsert og «foredrag» om livet, døden, sorg og religiøse grublerier i mai i fjor.

Strømmekonsert

Det inspirerte Cave til å ta det et skritt videre, og han hadde planer om å spille inn et album med noen av sangene sine slik han hadde gjenoppdaget og «destillert» dem. Da pandemien kom - og det åpnet seg en mulighet for å spille i Alexandra Palace i London i juli, omgitt av «covid-offiserer» med målebånd og febermåler - bestemte han seg for også å filme seansen. Det som skulle være en enkelt strømmekonsert ble en kinofilm og nå et dobbeltalbum med 22 av sangene. Her får du ingen bilder, men musikken må stå på egne bein. Det gjør den så til de grader. Han har låtene til det.

Resitasjon

Det vil si, åpningen «Spinning Song», ett av tre spor fra fjorårets album med The Bad Seeds, «Ghosteen», er ikke sang, men en ren resitasjon som leder opp til og rammer inn seansen vi nå kan få ta del i, 84 minutter med nerve og musikalsk engasjement.

Såre «Waiting for You» står, i likhet med avsluttende «Galleon Ship», fram enda sterkere og tydeligere (og kortere) med bare Caves flygel - uten det svevende, atmosfæriske (og utflytende) lydbildet som dominerer «Ghosteen». De får et annet, og etter min mening bedre, liv strippet helt ned. Nick Cave trenger ikke mer enn dette for å skape magi.

Ordløst

I motsetning til «Conversations With...»-seansen blir det ikke vekslet et eneste ord mellom sangene. Han ler én gang, etter «(Are You) The One That I've Been Waiting For?» (1997). Ingen applaus er å høre, bare sangene i sin nakne og opprinnelige form: En stemme og et flygel. Likevel er det mektig i all sin melankolske enkelhet. Det er naturlig å tenke at det kan bli kjedelig, men det blir aldri det. Jeg tror det har med Caves autoritet og smerte å gjøre, men også hans åpenbare styrke.

Ferdig oppvarmet

Pianospillet på tittellåten «Idiot Prayer» er «primitivt», men allerede i påfølgende «Sad Waters», ett av to spor fra hans tredje album med eget materiale, «Your Funeral....My Trial» (1986), løper fingrene lettere over tangentene - som om de er ferdig oppvarmet.

Det samme skjer i «Brompton Oratory», som i likhet med «Idiot Prayer» og ytterligere fire spor er hentet fra mesterverket «The Boatman's Call» fra 1997.

Miley Cyrus

Etter hvert blir pianospillet mer insisterende, åpent og tøffere i uttrykket - som i «Higgs Boson Blues» (2013) - med en snodig og annerledes tekst der han drømmer om Hannah Montana / Miley Cyrus (...you're the best girl I’ve ever had / Can’t remember anything at all»)!

Låtene spenner over en periode på 34 år, fra 1986 og fram til en helt ny låt, glimrende «Euthanasia». To er hentet fra hans mer bråkete hobby-/sideprosjekt Grinderman, som har gitt ut to album - og som spilte på Øyafestivalen i 2008 og tre år seinere på Slottsfjell og Bukta. «Palaces of Montezuma» har ikke mistet noe på veien fra 2010, sjøl om den er tatt ned til et slags minimum.

To uunngåelige

Låtvalget er ganske annerledes enn i Oslo konserthus i fjor, men «Jubilee Street» fra «Push The Sky Away» (2013) er en sang Cave åpenbart føler mye for - her i en intens, hardtslående versjon. Rørende «Papa Won't Leave You, Henry» (1992) er også et meget gledelig gjenhør derfra, og det ville vært tilnærmet «krise» om han ikke også her hadde gjort nedstrippede versjoner av sine to største låter, en dirrende, gåsehudframkallende «The Mercy Seat» (1988) og myke «Into My Arms» (1997). De er stjerner som også her funkler litt ekstra.

Hos denne anmelder framkaller dette albumet kraftige og vedvarende flashbacks tilbake til Grieghallen i Bergen for 21 år siden. Det er ikke mange artister som mestrer soloformatet så overlegent som Nick Cave. Han gjorde det (blant annet) i Bergen i 1999, i Oslo i fjor - og live fra Alexandra Palace i London i juli - i covid-19-året 2020.

Albumet er tilgjengelig fysisk og på strømming fra i morgen. Nick Cave & The Bad Seeds skal etter planen spille i Oslo Spektrum 5. mai.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer