SØNDAGSKOMMENTAREN: Av menneskenes påfunne djevelskap er vel drap i form av innånding av giftig gass slett ikke det verste. Skjæring, skyting eller splintring kan være vel så smertefullt, for ikke å snakke om brenning, steking eller pulverisering. Gasskrig hører rent logisk med til ABC-våpnene, hvor A-en står for atomvåpen, B-en for bakterielle stridsmidler, C for de kjemiske - og med denne oppregning forstår vi at gass ikke nødvendigvis er det verste selv blant masseødeleggelsesvåpnene.
Likevel er det noe eget ved gass, noe uhyggelig grusomt som gjør dette til et stridsmiddel i absolutt særklasse. Feltherrer som kaldt og rolig har beregnet fordelen ved å slippe giftgass løs over fienden som del av militære operasjoner, slik Churchill tenkte seg invasjonen av Normandie innledet med et passende dryss av giftgass over de tyske forsvarsstyrkene, har alltid måttet ta med i beregningen at slike planer møtte motstand selv blant generaler, slik de gjorde i 1944. Invasjonen ble gjennomført uten gasskrig. Giftgass dreper og uskadeliggjør fienden, men på en så grusom måte at det regnes som utillatelig. Guds frie luft forgiftes, menneskenes åndedrett dødeliggjøres, du blir delaktig i din egen lidelse og død - det går ikke, det forbys. Fordømmes folkerettslig, avvises av internasjonale konvensjoner.
Hvorfor, egentlig? Jeg vil påstå: på grunn av et dikt. Ja nettopp: på grunn av et enkelt dikt som for alltid har satt ord på gasskrigens grusomhet - og derved for evig fordømt bruk av giftgass som utillatelig selv i krig.
Diktet er Wilfred Owens «Dulce et decorum est», regnet som et av første verdenskrigs mest berømte dikt. Og det vil ikke si så lite, for det ble selvfølgelig skrevet mye om denne «war to end all wars», også på høyt litterært nivå. Når dette britiske anti-krigsdiktet har fått så stort gjennomslag skyldes det at hele den angelsaksiske verden, og dernest alle andre stormakter, for alltid ble preget av det. Det ble lært utenat av skolebarn, lest høyt ved alle anledninger, deklamert i radio omtrent som «Du må ikke sove» hos oss, med den følge at gasskrig måtte oppfattes som i særklasse grusomt - og forbys.
«Dulce et decorum est» er ytre sett et enkelt dikt, moraliserende i den forstand at det stiller verden til ansvar for skyttergravkrigens helvete 1914- 18, da millioner av unge menn fra hele Europa og Amerika ble lemlestet og drept i et fryktelig slakt som bare kan oppfattes som massakre.
«Søvngjengeraktig framover, mange uten støvler, hinkende, blødende, lamme, i blinde / drukne av mangel på søvn, døve for nedslag av gassgranatenes myke landing // Gass! Gass! Skynd dere gutter, på med maskene!»
Diktet skildrer i fire enkle strofer gassangrepets kvelende virkning på en medsoldat som legges på en vogn, og det spør retorisk om «du» kan se hans vrengte øyner, høre blodsurklingen fra de ødelagte lungene, eller ane de kronisk ulegelige sår «on innocent tongues». Hvis du kunne, ville du da fortsette å deklamere for oppvoksende slekter den gamle løgn: hvor søtt og herlig er det å dø for fedrelandet?
«My friend, you would not tell with such high zest
To children ardent for some desperate glory,
The old Lie: Dulce et decorum est
Pro patria mori.»
Som hver skoleelev i 1918 visste, står linjen om at det er søtt og herlig å dø for fedrelandet, hos en romersk forfatter (Horats), og ble til stadighet gjentatt som fyndord verd å etterleve i en sann krigernasjon. For oss uskyldige nordmenn kan det vanskelig forstås at denne linjen kalles «den gamle løgn», for oss forekommer den bare komisk. Men for europeiske barn virket det sjokkerende at en sannhet som sto i alle lesebøker og grammatikker som et forbilledlig slagord, skulle være blitt til en bitter usannhet. Men det ble den altså, på grunn av gasskrigen. Det snudde opp ned på en arvet sannhet. Krigen lot seg ikke lenger forsvare; det var ikke lenger fortjenstfullt å dø for fedrelandet når det var av gass!
Når gassvåpenet ble fordømt internasjonalt ved Genèvekonvensjonen av 1925, og seinere ved flere revisjoner av folkeretten, var det altså ut fra erfaringene fra første verdenskrig. Og da spilte krigspoesiens bittert anklagende linjer en ikke liten rolle for den internasjonale fordømmelsen, og fremst i denne igjen Wilfred Owens; den unge lovende poet som ble drept (riktignok av sprenggranat, ikke av gass) i krigens sluttfase, 1918.
Under denne verdenskrigen var gass brukt første gang av tyskerne i 1915, men ble siden tatt i bruk av alle stridende. Den unge østerriker Adolf Hitler, som tjenestegjorde som frivillig i Regiment List, ble såret i et slikt angrep fra britene ved Ypres.
Hitler fortalte seinere i «Mein Kampf» hvordan sennepsgassen trengte inn mot ansiktet og blindet ham; han hengte seg fast i en liten gruppe soldater som ble trukket ut av skyttergravene av en uskadd anfører. Erfaringene ble også rettslig undersøkt under prosessen som ble ført mot ham og hans feller etter det mislykte kuppforsøket etter krigen. Hitler ble ikke mer skadet enn at han kom over gassvirkningene under et opphold på militærhospitalet i Stettin. Men som stridsmiddel under krigen 1939- 45 tok han det ikke i bruk, sikkert fordi det var allment fordømt. Gass ble imidlertid brukt for fullt under utryddelsen av jødene, som kjent, noe som gjorde gassvåpenet enda mer fordømt etter 1945, for eksempel da det ble brukt av Saddam Hussein i forsøket på å utrydde kurderne i Halabja.
Gasskrig er grusomt. Gasskrig er heldigvis fordømt og forbudt, slik aksjonen mot Assad og de internasjonale Syria-forhandlinger i disse dager forutsetter. Årsaken ligger imidlertid ikke i at dette våpenet rammer mer smertefullt enn andre. Det ligger snarere i uhyggen, omdømmet. Og innerst i dette igjen: i ordene vi bruker når vi frammaner virkningen av det. I poesien, altså.
