Gasskraft - en industritrussel?

«Planlegger regjeringa at vi skal slutte å kjøre bil, eller er det industrien som skal betale regninga for de nødvendige kuttene?»

Blir det lettere å redusere norske CO{-2}-utslipp dersom man starter med å øke de årlige utslippene med 900000 tonn gjennom å bygge ut Snøhvit? Dette er et åpenbart problem for den sittende regjeringa, som i Sem-erklæringen har varslet at den ønsker en mer offensiv klimapolitikk. Med den økningen i utslipp av klimagasser som regjeringa nå legger opp til, er det med stor spenning vi nå venter på regjeringas tilleggsmelding til st.meld. nr. 54 (2000- 2002) som er annonsert i slutten av mars. Hvem skal ta kostnaden med å redusere disse utslippene? Planlegger regjeringa at vi skal slutte å kjøre bil, eller er det industrien som skal betale regninga for de nødvendige kuttene?

Kurven for norske klimagassutslipp er stigende. I stortingsmeldinga fra Stoltenberg-regjeringa heter det at de samlede utslippene av klimagasser er beregnet til å ha økt med 22 prosent i 2010 (i forhold til 1990-nivået). Dette er inkludert utslippene fra konvensjonelle gasskraftverk på Kollsnes og Kårstø. Dersom det i tillegg blir bygd et gasskraftverk på Skogn, snakker vi om en økning på hele 26 prosent. Skal vi oppfylle våre forpliktelser i forhold til Kyoto-protokollen, må de norske utslippene reduseres med hele 13,3 millioner tonn CO{-2}-ekvivalenter i året. Og på toppen av denne kransekaka får vi altså i tillegg utslippene på 0,9 millioner tonn CO{-2} fra gasskraftverket og LNG-anlegg ved Snøhvit.

Noe som ikke synes å ha vært viet særlig fokus i gasskraftdebatten, er konsekvensene dette vil kunne ha for den eksisterende industrien i Norge. Uansett hvordan et framtidig kvotesystem blir seende ut, så er det en realitet at denne dramatiske økningen i utslippene vil måtte kompenseres med tiltak på andre områder. Når nye prosjekter, slik som for eksempel Snøhvit, planlegger å benytte seg av framtidige kvoteordninger for klimagasser, er det verdt å minne om Sem-erklæringas formulering om at en vesentlig del av utslippsreduksjonene skal tas nasjonalt. Ordet vesentlig har synonymer som betydningsfull, livsviktig, utslagsgivende, fundamental og avgjørende. Normal norsk språkforståelse skulle derfor tilsi at dette betyr at regjeringa planlegger å ta størstedelen av reduksjonen gjennom nasjonale tiltak. Noe annet ville bety at det ikke bare var Kristin Clemets språkforståelse som kom i fokus, men hele regjeringas: Det ville i så fall bety at ordet vesentlig ville få en vesentlig ny betydning.

Konsekvensen av regjeringas planlagte målsetting vil altså være at eksisterende industri nødvendigvis vil måtte komme under press i forhold til å foreta utslippsreduksjoner. Men i tillegg vil muligheten for å kunne benytte seg av kvotekjøp gjennom Kyoto-mekanismene bli kraftig redusert dersom gasskraftverkene blir omfattet av det nye kvotesystemet. Logikken er enkel: reduksjonsforpliktelsen som Norge har påtatt seg, vil gjelde uansett hvilke deler av næringslivet som får anledning til å kjøpe og selge kvoter. Alternativet til «å kjøpe seg fri» gjennom bruk av Kyoto-mekanismene er å redusere egne utslipp av klimagasser. De planlagte gasskraftverkene vil dermed «spise» av øvrig industris mulighet til å kjøpe kvoter, gitt at Sem-erklæringa er verdt mer enn papiret den er skrevet på.

Regjeringa vil altså være nødt til å ta i bruk kraftig lut for å redusere klimagassutslippene dersom de planlagte gasskraftverkene (inkludert Snøhvit) blir bygd. Svaret fra regjeringa har så langt vært at den ønsker å gjøre gasskraftverkene såkalt CO{-2}-frie. Denne voldsomme fokuseringa på gasskraft er åpenbart et utslag av vegring mot å ta tak i den virkelig store utfordringa, nemlig en omlegging mot en mer bærekraftig energipolitikk.

Fokus på såkalte forurensingsfrie gasskraftverk hadde vært langt mindre problematisk dersom regjeringa hadde trukket tilbake konsesjonene til konvensjonell drift på Kollsnes, Kårstø og Skogn, og pålagt utbyggerne (med like vilkår for alle) å redusere utslippene av klimagasser for å få en slik tillatelse. Bondevik II-regjeringa har imidlertid valgt å opprettholde konsesjonene, og siste nytt er at Naturkraft også skal få forlenget sine konsesjoner ut over 2004. Løsningen skal være å stimulere utbyggerne til å velge såkalt CO{-2}-fri teknologi gjennom massiv subsidiering. Debatten har dermed tatt utgangspunkt i at gasskraftverkene uansett skal bygges, og at spørsmålet er om de skal være med eller uten CO{-2}-deponering. Og dermed blir det et økonomisk spørsmål: Norges mest lønnsomme sektor skal motta subsidier i milliardklassen fordi det politiske flertall ikke klarer å se lenger inn i framtida enn sin egen nesetipp.

For enkelte kan det sikkert være en fristende tanke å forsøke å få Snøhvit til å bli et pilotanlegg for såkalt CO{-2}-fri gasskraft. Da overser man et svært viktig element: Den mest sannsynlige anvendelsen av CO{-2} er som trykkstøtte for oljeutvinning. Ifølge regjeringa skal det ikke pr. i dag utvinnes olje fra Snøhvit, noe som naturligvis er positivt. Men et såkalt CO{-2}-fritt gasskraftverk ville bidra til å legge ytterligere press på denne, tross alt, prisverdige innstillingen til regjeringa. Det har vært reist mange og viktige prinsipielle innvendinger mot oljeutvinning i det sårbare Barentshavet, ikke minst knyttet til områdets betydning som gyteområde for den nordarktiske torsken. Så selv om tanken nok er fristende, har den tungtveiende miljømessige konsekvenser på andre områder, ikke minst i forhold til at det vil gjøre presset for åpning av oljeutvinning enda sterkere.

Gasskraftdebatten har vært en kraftig avsporing i forhold til de store utfordringene vi står ovenfor når det gjelder å få til en omstilling fra forurensende, fossile energibærere, og over til de nye fornybare. Denne løses ikke ved å pøse store menger av fossil energi inn på det norske markedet. Dette vil - CO{-2}-deponering eller ikke - bidra til å senke energiprisene, og dermed bidra til å utkonkurrere nye fornybare energibærere i en fase hvor de heller burde subsidieres fram. Dessuten har debatten stort sett hatt ensidig fokus på produksjonssida, mens forbrukssida har blitt viet lite oppmerksomhet. Vi kan ikke fortsette med den utviklinga i el-forbruket som vi har sett til nå. Fokus må i stedet flyttes til måten vi bruker energi på - hvilken energi til hvilket formål - eksempelvis er det å varme opp hus med direktevirkende elektrisitet som å fyre på peisen med mahogni - det blir varmt, men det er ikke rasjonell bruk av mahogni. I et internasjonalt solidaritetsperspektiv er vår omgang med energi og stadige økning i utslippene av klimagasser rett og slett uhørt. Men i og med at klimaendringene først og fremst rammer de fattigste landene, har alvoret kanskje ikke ennå gått opp for regjeringa?

I SV har vi forankret vår motstand mot gasskraftverk i partiprogrammet: «SV vil i perioden arbeide for å hindre at det blir bygget gasskraftverk i Norge. CO{-2}-frie gasskraftverk kan bare bygges for å skaffe sokkelen elektrisk kraft.» Dette betyr at SV går imot gasskraftverk som skal levere energi inn på nettet, nettopp for å forhindre at det oppstår et uheldig konkurranseforhold mellom såkalt CO{-2}-fri gasskraft og nye fornybare energikilder. Det er derfor ingen selvfølge at regjeringa vil få støtte fra SV til disse subsidiene. SV ønsker å bruke penger på energisparing og energiomlegging, blant annet til mer vannbåren varme for å frigjøre elektrisitet til formål som den er bedre egnet til enn boligoppvarming. Samtidig er det klart at SV alltid vil være interessert i å diskutere løsninger med tanke på en mer offensiv miljø- og klimapolitikk. SVs 23 representanter er klare til å støtte en politisk kursomlegging, og dermed er det et politisk flertall for dette i Stortinget. Men regjeringas råkjør i Snøhvit-saken har skapt tvil om det er en kursomlegging Bondevik II ønsker seg.