Gastronomi på avveie

Litt ullen dansk hygge om gastronomi, kannibalisme, selvmord og kjøttfull sex.

BOK: I vår del av verden har gastronomi nærmest blitt en religion, og kokker en blanding av prest og frister. Parallelt lider halve Vesten av overspising og mentale sykdommer.

Denne groteske problematikken skildrer danske Kristian D. Jensen i sin skjønnlitterære debut «Livrett». Ei bok like schizofren som tematikken.

Gastronomisk

Hovedpersonen er gastronomisk redaktør i en dansk avis. Han reiser rundt i verden på jakt etter stoff til sine koke- og vinbøker. Det er en slik reise vi blir tatt med på: I Italia vier han et kapittel til en hyllest av tomaten. I Paris skjeller han ut det franske kjøkken for å være ren humbug. Eksempelvis skal den erkefranske croissanten egentlig stamme fra Tyrkia. I New York smaker han seg fram til den perfekte dry martini, mens han i London bl.a. gir oss en utførlig beretning om ølet.

Parallelt assosierer han hele tida til sin avdøde kone Midori. Hun var japansk kokk, men ble mentalt syk og tok livet sitt. Hans gode minner om henne er alle «gastronomiske» Han forteller om de fantastiske kakene hun laget, om den frodige kroppen hennes som var som et deilig måltid. Men hans assosiasjoner er også vonde nesten inntil det perverterte. Ved synet av frossent kjøtt minnes han hennes døde legeme i frysen, og han har kannibalske drømmer om at han parterer henne.

Historisk

Det mest interessante med «Livrett» er de mange historiske opplysningene. At romerne laget is ved å kaste snø i dype hull. At munker i Nepal graver ned hasjkuler som de graver opp etter nærmere hundre år. At ordet Honeymoon stammer fra vikingtida, da de nygifte drakk mjød med honning som afrodisiakum.

Ellers er boka vanskelig å bli klok på. Her er en matglad språklig tilstedeværelse som til en viss grad innfrir coverets lokkende løfte om at boka gir deg vann i munnen.

Jensen er god til å beskrive smaksopplevelser med en nærmest erotisk samtidighet. Selv om også han har en tendens til å lire av seg klisjeer forkledd som åndfullheter («Brød. Så enkelt. Så magisk». Eller at den beste maten lages «langt faen i vold ute på landet.»)

Likevel er det noe som skurrer. Den matglade hovedpersonen prøver liksom også å være litt moralistisk i sin assosiasjonsrikdom. Afrikas barn som dør av sult, etterfølges av en oppramsing til hovedpersonens mange mislykkede slankekurer. Synet av bagels får gastronomen til å tenke på kjøttløse jøder som elsket i konsentrasjonsleire.

Plump

Disse «dristige» assosiasjonsovergangene ville fungert om manus hadde mer driv, og hovedpersonen selv var litt gal. Nå inngår det heller i en litt slapp dansk hygge, som etter hvert framstår som nokså plump og kvalmende. Akkurat det tror jeg er nokså utilsiktet fra den åpenbart matglade forfatterens side.