Gåtefull Ekman

Historisk roman om mennesker og maktvilje, myter og modernisering.

Likevel greier ikke boka å holde leseren engasjert gjennom fire hundre sider. Vi kommer ikke tett nok innpå Ekmans karakterer denne gangen. Romanen er den første i trilogien «Vargskinnet».

Har man en hemmelighet, så lærer man seg selv å kjenne, tenker Hillevi, en av hovedpersonene i romanen. Hun får føle at noen erfaringer er umulige å dele og vokser seg til hemmeligheter så store at de truer med å sprenge en innenfra. Hendelsen Hillevi fortier, skjer da hun som ung jordmor kommer til en bygd i Jemtland i 1916. Hun er full av pågangsmot, men har ikke regnet med tausheten og uvilligheten hun møter. Etter en dramatisk forløsning får hun det nyfødte barnet dyttet til seg av sønnen i huset, Elis. Det fryser i hjel i Hillevis armer. Hendelsen er unevnelig, den blir en verkende og uforløst fortelling i henne.

Mangfoldig vev

Dermed har Ekman anslått et hovedtema i romanen: Fortellingenes plass i menneskelivet, enten de formidles gjennom myter, joik, sannheter eller løgner. Eller forties.

Hun har også reist spørsmålet om Guds barmhjertighet og på elegant vis introdusert romanens andre hovedperson, unggutten Elis, som rømmer hjemmefra. Vi følger ham på flukt over fjellene, og seinere som kunstner i Kristiania og Berlin. Samejenta Kristin, som Hillevi tar til seg, blir den som vever trådene sammen til en rikholdig beretning om slektene og tida de lever i, om utviklingen fra kjerre til bil, om kjærligheten, maktviljen og hatet.

Stor distanse

Ekman har et imponerende historisk og kompositorisk overblikk.

Hun er opptatt av det gåtefulle og legger ut spor i teksten, tegn som seinere plukkes opp og får betydning. Vargskinnet som Hillevi får, er et varsel om det som kommer. Samtidig innebærer sporene en utsettelse av avklaring for leseren. Slik er både form og innhold i romanen preget av hemmeligheter.

Likevel, det tar tid før «Guds barmhjertighet» engasjerer. Først halvveis i romanen blir skikkelsene vesentlig mer enn brikker i en utviklingshistorie, først da kryper de inn under huden og blir levende for leseren. Kanskje er dette en nødvendig effekt av den brede, historiske orienteringen Ekman har, av de lange linjers betydning i romanen. Men karakterenes svake berøringskraft skaper en treghet i teksten som Ekmans nøkterne språk ikke greier å motvirke.

Distansen til karakterene er for stor til at «Guds barmhjertighet» beveger leseren.