Gåtefull og genial

Gåtefull, genial og reservert. Millioner kjenner filmene hans, men få kjenner privatpersonen ROBERT DE NIRO. I kveld er det premiere på «Casino», og om to uker kommer «Heat».

Allerede for 20 år siden ble Robert De Niro (53) utropt til Marlon Brandos arvtaker. Med filmer som «Gudfaren II», «Taxi Driver» og «Hjortejegeren» ble navnet De Niro ensbetydende med kvalitet. Så kom en strøm av filmer, som med noen hederlige unntak er middelmådige på sitt beste.

«You talkin' to me?» snerret De Niro til sitt eget speilbilde i filmen som for alvor gjorde ham til stjerne. I den spilte han en drosjesjåfør med litt komplisert psyke - for å si det pent. Filmen het «Taxi Driver», året var 1975 og De Niro fikk fremdeles gå i fred på gata. I forkant av innspillingen hadde den da 32 år gamle skuespilleren tatt drosjelappen og kjørt 12 timersskift i flere uker, for liksom å komme godt inn i rollen.

- Du er skuespiller, sier du? Og kjører taxi? Det synes som om arbeidsmarkedet er tøft for skuespillere, sa en kunde til «drosjesjåfør» De Niro. Han hadde rett, men kunne likevel ikke tatt mer feil om akkurat denne sjåføren.

Regi-drøm

De Niro er i dag kjent for å jobbe mye. For mye, mener noen. For mens alle hans filmer fra «Mean Streets» (1973) til «Den Rasende oksen» (1980) holdt svært høy kvalitet og har fått klassikerstempel, synes det som om andre motiver enn kvalitet ligger til grunn for mange av hans rollevalg de siste femten åra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg liker å jobbe... og jeg forsøker å få produksjonsselskapet mitt på beina, svarte De Niro for noen år siden da han ble konfrontert med spørsmålet om det var betalingen som betydd mest.

Produksjonsselskapet Tribeca bygger på en gammel drøm, en drøm om å etablere et mini-Hollywood i New York og en drøm om å regissere selv. Ja, for i likhet med tilsynelatende alle Hollywood-stjerner, ønsker også De Niro å ikle seg hovedrollen både foran og bak kamera. Drømmen gikk i oppfyllelse med «A Bronx Tale» (1993), og selv om den ikke akkurat ble noen kassasuksess, var de fleste kritikere enig om at De Niro kom godt fra oppgaven.

Ingen Brando

De Niro er beryktet for sitt lidenskapelige forhold til sitt arbeid, som noen ganger har resultert i rene absurditeter. Det klassiske eksempel er den gang han insisterte på å legge på seg 30 kg for å portrettere bokseren Jake LaMotta i «Den rasende oksen». Men han har også lært seg sicilianske dialekter for å spille mafiaboss, kjørt buss for å spille bussjåfør, lært seg å spille saksofon for å spille saksofonist osv. «Method acting» kalles det, og De Niro gikk i lære hos legendariske Lee Strasberg på hans Actors Studio i New York.

Det synes nærmest som en opplest og vedtatt sannhet at De Niro er den beste amerikanske filmskuespilleren i sin generasjon. Men det finnes noen kritiske røster. Noen som mener hans repertoar og talent er svært begrenset.

Hans beste filmer pr. i dag («Gudfaren II», «Hjortejegeren», «Den rasende oksen», «De ubestikkelige» og «Mafiabrødre») har klare fellestrekk. Det synes klart at det De Niro kan best er å spille mer eller mindre mentalt forvirrede mennesker på kant med, eller på feil side av loven. I «Casino» og «Heat» spiller De Niro... akkurat: mer eller mindre forvirrede mennesker på kant med, eller på feil side av loven.

- Robert De Niro kan ikke spille Shakespeare og ikke spille komedie. Derfor kan han ikke sammenliknes med Marlon Brando som kunne spille alt, har Mario Puzo, forfatteren av «Gudfaren», uttalt.

Klabber til fotografer

Det omverdenen vet om privatpersonen Robert De Niro baserer seg i svært liten grad på uttalelser fra stjernen selv. Han skal ha hatt et forhold til supermodellen Naomi Campbell, og skal ha vist mer enn faglig interesse for Whitney Houston. Han fikk et barn uten kona Diannas vitende og det resulterte i skilsmisse. I fjor høst fikk han og hans tidligere venninne Toukie Smith tvillinger - unnfanget ved hjelp av «moderne befruktningsteknikker», og båret fram av en stedfortreder-mor.

Kollega Robin Williams, som er langt mer åpenhjertig overfor pressen, har fortalt at han, De Niro og avdøde John Belushi hadde noen heftige sammenkomster før Belushi tok litt for hardt i og døde av en overdose heroin og kokain i 1982.

Slike historier gjør De Niro til et svært attraktivt intervjuobjekt. Men han kan styre seg for journalister, og har i den seinere tid lagt seg til en stygg uvane: Å klabbe til nærgående fotografer. Når han en sjelden gang lar seg intervjue sier han ikke mye - og aldri noen ting om privatpersonen Robert De Niro.

Til tross for alle ryktene kan det likevel være noe i det manusforfatter og regissør Paul Schrader sier, at De Niro «bare eksisterer når han spiller en annen». Kanskje det er sant når De Niro selv hardnakket påstår at han ikke er noe spennende menneske?

- Jeg har aldri markedsført meg seg selv som et fascinerende menneske. Jeg måtte bestemme meg tidlig om jeg ville bli en skuespiller eller en personlighet, sier han.

Likevel venter millioner i spenning på hans versjon av historien.