Gåtefulle Dagny Juel

Kortfattet og gripende biografi om en svært spesiell skikkelse i norsk kulturhistorie.

BOK: I litteraturen om Dagny Juels samtid dukker hun stadig opp i bakgrunnen, som forfatter, verdensborger og fristerinne. Og dessuten som muse og inspirator for en rekke menn i kretsen rundt Munch, Vigeland og Strindberg.

Med et livstrøtt blikk under tunge øyelokk framstår hun som den personifiserte bohem.

Myten blir heller ikke mindre av ekteskapet med den halvgale polske poeten Stanislav Przybyszewski, kalt Stachu. Sannheten er mer tragisk enn eksotisk.

Blodig skandale

Biografien om Dagny Juel innledes med slutten, hvor en kvinne ankommer et polsk luksushotell sammen med en liten gutt og en yngre mann. Det er Dagny som har tatt med seg sønnen, forlatt ektemannen og reist av gårde med en annen - bare for å gå undergangen i møte. Det fins ikke lenger håp, verken for henne eller ekteskapet. Snart er den sjokkerende, blodige skandalen et faktum. Og en tristere avslutning på noen bok kan jeg knapt huske å ha lest. Men historien har en lykkelig begynnelse, når forfatteren tar oss med tilbake til Dagnys barndom i en trygg legefamilie på Kongsvinger. Her vokste hun og hennes tre søstre opp, usedvanlig vakre alle sammen. Dagny var rebellen blant dem, og sluttet seg til et ungt, litterært miljø i Kristiania. Siden gikk ferden til Berlin, hvor hun traff sin ektemann i den legendariske kunstnerkretsen på kneipen Zum schwarzen Ferkel. Her gjorde hun et uutslettelig inntrykk, etter kildene å dømme, og August Strindberg la henne snart for hat. Kanskje hadde de et forhold? Men ille må det ha vært for ham uansett. Han baktalte henne nemlig på det groveste.

Ekstatisk

Dagny gifter seg så med sin Stachu. De farter Europa på kryss og tvers i årevis, mens ektemannen drikker og sløser bort deres fattige skillinger, og får flere barn med en annen kvinne - som til slutt tar livet av seg. For øvrig sies det om ham at han var «demonisk» og «ekstatisk», og spilte ureint klaver som en ren djevel. Notorisk uansvarlig, stormannsgal og løgnaktig var han visst også. Men utvilsomt en personlighet. Biograf Lishaugen har sans for talende sitater, og forteller blant annet om hvordan Dagnys joviale far, distriktslegen, tror han har fått seg en grepa svigersønn å dra på fisketur med. «Hoho kan Du fiske gjedde?» skriver han i et brev. Det ville Stachu neppe.

Dagny på sin side prøvde seg som middelmådig pianist, oversatte bøker og gjorde enkelte mindre litterære forsøk.

Utstråling

Mange har vært uenige om hennes talent. Men alle, ja absolutt alle, ser det ut til, kan enes om hennes fantastiske utstråling.

Lishaugen belyser denne spesielle skjebnen gjennom et utall kilder, på lavmælt og troverdig vis. Men også med nesten skjønnlitterær følsomhet. Slik rydder han opp i mytene, og gir oss kvalifiserte antakelser i stedet.

Edvard Munch var Dagnys venn, men neppe hennes elsker. Ei heller var hun særlig promiskuøs, slik Strindberg ville ha det til. Men femme fatale var hun uansett. Undergangen lå der som en konstant mulighet, i dragningen mot Stachu. Til slutt ble det enklest med pistol.