Gåtefulle Hjorth

Vigdis Hjorth lar sin forteller presentere seg selv i små forord, og allerede i forordet til den første fortellingen framgår det at hun underveis i den historien hun skulle skrive, forsto at denne ikke var nok, den ville ikke si tilstrekkelig om den nye norske virkeligheten.

Derfor bestemte hun seg for å skrive to til. Tre kvinners virkelighet i det moderne Norge, tre fortellinger som griper i hverandre og til sammen danner «Takk, ganske bra», med sjangerbetegnelsen «En norsk roman i tre deler».

Det ligger både en insistering på realisme og en kritisk distanse i formuleringen «den norske virkeligheten», og fortelleren må ha oppholdt seg svært lenge utenlands, for hvis Norge, som hun skriver, har blitt et rikt og moderne land mens hun selv har oppholdt seg i utlandet (for enkelhets skyld omtaler jeg heretter fortelleren som om hun er en kvinne), snakker vi vel om et utenlandsopphold på minst tjue år. Hvis ikke blir en slik formulering meningsløs.

Spydig

Tjue år er lang tid, avstanden har rukket å bli stor, og at det er et sjokk å komme hjem til et land, kjent i resten av verden som landet med olje og vakre fjorder, med en mann som Kjell Magne Bondevik som statsminister, sier seg selv. Skulle man tro, men så enkelt skal det vise seg ikke å være.

Den første av disse fortellingene handler om hvordan den vakre og selvtilfredse Anne Beate Dahl, gift med en svært vellykket forretningsadvokat, kjemper for sitt ekteskap etter at hun en dag får et anonymt brev som forteller at hennes mann er henne utro. Fortelleren kaller denne historien «et uhøytidelig forspill» om en kvinne som lever ganske bra med utviklingen i Norge, hvilket vil si at hun er gift med en mann som har råd til å forsørge henne i en 300 kvadratmeter stor leilighet på Aker Brygge. Og fortellerens noe spydige distanse tyder på at hun ikke identifiserer seg i særlig høy grad med Anne Beate Dahl, særlig engasjert virker hun heller ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Desperasjonen

I den andre fortellingen, det som ifølge fortelleren er den viktige fortellingen, er distansen borte. Her forteller hun med langt større intensitet og nærhet om advokat Lotte Heier, fordypet i familierett, ansatt ved advokatkontoret Dahl og Dragseth, den samme Dahl som er Anne Beate utro. Mens Lottes bryllup forberedes, innleder hun et forhold til legen Bjørn Ihlen. Begge drives de til fortvilelse av å bo i et rikt land og være vitne til de tragediene nyhetene daglig bringer inn i våre pent møblerte hjem. Sentralt står også en sak om foreldreretten som Lotte fører for en mann drevet til desperasjonens ytterste rand. Lotte og Bjørns beslutning om å gjøre noe med sine liv, er preget av den samme desperasjonen.

Det er den siste fortellingen som gjør det hele komplisert. I forordet til denne, som har gitt romanen dens tittel, avslører den hjemvendte fortelleren at hun har personlige erfaringer fra det litterære livet i gamlelandet. Det heter bl.a.: «Den intelligente leser får ha meg unnskyldt hvis jeg blir for tydelig. Men mitt kjennskap til det litterære livet i landet har lært meg at det er lurt å si litt om hva man skal si før man sier det.»

Tvetydighet

Denne handler om hvordan oversetteren Nina Birgitte Hansen med venner og familie tar initiativet til en kulturarbeideroffensiv i den norske valgkampen høsten 97 for det såkalte Midtpartiet og blir en aktiv deltaker i den. Fortellingen er holdt i jeg-form, skrevet i en både munter og selvironisk stil. At den også er hentet fra «den norske virkeligheten», skulle man kunne anta siden den er knyttet til de andre to via felles personer, men her oppstår en problematisk tvetydighet: Så langt har nemlig boka forholdt seg direkte til den refererbare virkeligheten.

Nå undergraves dette med innføringen av det såkalte Midtpartiet, som meg bekjent ikke eksisterer. Hvorfor fortelleren finner det nødvendig ikke å omtale Senterpartiet ved navns nevnelse, blir et mysterium, men det er sannsynligvis ikke så vesentlig, for hun har gitt fortellingen undertittelen «et uhøytidelig sluttspill», hvilket må bety at det ikke er noen grunn for leseren til å gruble for mye.

Men hvis vi fremdeles antar at hun må ha oppholdt seg omlag tjue år i utlandet, blir det dessuten interessant å spørre hvilke erfaringer hun har med det norske litterære liv. I fortellingen formulerer hun dessuten noe som kan forstås som en poetikk. Er hun en profesjonell forfatter? Har hun pleiet disse erfaringene fra sitt ukjente oppholdssted, er det snakk om personlige erfaringer (er også disse da tjue år gamle?) eller bygger de på hennes regelmessige lesing av norske aviser? Her blir en klarhet i fortellerperspektivet påtrengende, men dette lar fortelleren forbli høyst diffust.

Løgn?

Videre forledes leseren til å tro at fortelleren opplagt selv må ha opplevd den norske valgkampen høsten 97, noe hun ikke kan ha gjort all den tid hun i det første forordet forteller at hun først våren 98 vendte tilbake til Norge. Lyver hun? Landet hun egentlig lenge før? I så fall, hvorfor lyver hun? Eller bygger hun også her på pressens dekning?

Distansen i den første fortellingen er blitt til full identifikasjon, og det er også grunn til å spørre hvorfor hun velger å identifisere seg så nært med Nina Birgitte ved plutselig å ty til en jeg-forteller, og lar nettopp denne fortellingen gi romanen dens tittel. For dermed gir hun denne fortellingen størst oppmerksomhet vis-à-vis leseren, samtidig som hun på det sterkeste understreker at verken denne eller den første fortellingen er alvorlig ment. Her leker hun med leserens tillit, med det resultat at også hennes utgangspunkt, hennes motivasjon for å fortelle disse fortellingene fra det moderne Norge, blir et mysterium. Hvorfor forteller hun?

Peker nese

Og hvem er hun? Det hennes fortellinger forteller leseren, er at hun har eller har hatt personlige erfaringer med det man noe forenklet kan kalle de norske bedrestilte slik de framstår i - og en drosjetur unna - det sentrale Oslo vest, og at hun som forteller mener å kunne si noe vesentlig om det moderne Norge utfra disse erfaringene. Da kan man forestille seg henne som en borgerskapets femtekolonist, og derfra konkludere med at boka er hennes oppgjør med, eller en utprøving av, det moderne norske oljesamfunnets verdier. Likefullt er det den svært konservative, om enn noe nærtakende Bondeviks statsministerkandidatur hun forteller at hun kjempet for, hvis man velger å se bort fra Midtpartiet og tar hennes påstander om norsk virkelighet på alvor, hvis man tar for gitt at hun ikke står bak speilet og peker nese. Da utelukkes også femtekolonist-muligheten, og vi nærmer oss kanskje en leken form for nesten-bekjennelseslitteratur av det narsistiske slaget.

Som sagt, intensjonene til fortelleren i Vigdis Hjorths nye roman forblir gåtefulle.

<B>VIGDIS HJORT:</B> Interessante anslag, men gåtefulle intensjoner.