Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gategutten

Nas har laget et tilbakeskuende og ambisiøst og ydmykt dobbeltalbum.

CD: I vår var det ti år siden Queens-gutten Nas slapp debutalbumet «Illmatic». Med sine gatesmarte, kompakte og poetiske rim ble det ikke bare en hiphopklassiker, men også et av nittitallets aller beste album.

En slik pangstart er naturlig nok vanskelig å leve opp til. Nas' karriere har gått både opp og ned i løpet av åra, men nå har han tatt grep. Med sin sjuende skive, dobbeltalbumet «Street's Disciple», viser Nas nok en gang rapjyplingene hvor hiphopskapet skal stå. Og der det tidligere sto godt plassert ute i gettogatene, brukes det nå til oppbevaring av gamle jazz- og bluesplater hjemme hos Nas og kona Kelis.

For selv om «Street's Disciple» tar for seg både gateliv og hiphophistorie, er det familielivet som teller.

Kelis er med på Bush-kritiske og Q-tip-produserte «American Way» og den litt sentimentale sistelåta «Me & You» er tilegnet datteren Destiny. På nydelige «Bridging the Gap» har Nas fått med seg faren Olu Dara på å trekke likhetslinjer mellom deres eget far/sønn-forhold og musikkhistorien. Akkompagnert av munnspill og farens raspete bluesstemme rapper Nas: «Bridging the gap/From blues and jazz to rap».

Denne rap/blues/jazzfusjonen preger hele albumet og er til tider utrolig vakker. Når Nas på «U.B.R (Unauthorized Biography of Rakim)» for eksempel rapper biografien til hiphophelten Rakim, er det ledsaget av glassklar beat og bevrende fløytestrofer.

Dermed blir låta like strålende som Rakim selv.

«Street's Disciple» er blitt et nyansert og humanistisk historiebevisst album, og hvis Nas hadde hatt selvdisiplin nok til å kutte det ned til én skive kunne det faktisk ha nådd helt til topps.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media