Gåten Caspar Hauser

Nyutgivelse av en romanklassiker som tida har løpt ifra.

BOK: Ingen kjærlighetsroman er mer intens enn «Stormfulle høyder», ingen grøsser mer skjebnesvanger enn «Frankenstein», og ingen besettelse overgår kaptein Ahabs i «Moby Dick». På den annen side fins det bøker som ikke tåler tidas tann, som eldes uten patina, blir utdaterte og knirkete. Jacob Wassermanns roman om Caspar Hauser, første gang utgitt i 1908, er en slik.

Mysterium

I 1828 ble en ung gutt funnet vandrende rundt i Nürnberg, nesten stum og med totalt hukommelsestap. Han var usikker, redd og ubehjelpelig på alle vis, og ingen kjente hans bakgrunn. Etter hvert kom det fram at han var sytten år og het Caspar Hauser, og at han sannsynligvis var blitt holdt i fangenskap mesteparten av sitt liv. Gutten ble raskt berømt, og viste seg å ha underlige, uforklarlige evner. Mennesker strømmet til for å se ham, med de forskjelligste motiver.

Caspar ble etter hvert ansett som farlig, og døde sørgelig ung. Et mysterium var født. Historien om hans liv ble en litterær og mytologisk klassiker, som gjennom halvannet århundre har inspirert kunstnere innen en rekke sjangere.

Forfatterne Paul Verlaine og Peter Handke, filmskaperen Werner Herzog og sangeren Suzanne Vega er bare noen av de mange som har laget arbeider til Caspars ære. Likeledes var visstnok Jacob Wassermanns roman en stor inspirasjon for Franz Kafka, slik det går fram av bokas etterord. Kafka simpelthen elsket den, sies det. Og kanskje er ikke dette til å unders over. Det dreier seg tross alt om et ensomt, fremmedgjort menneske i en uforståelig verden - hjelpeløst utlevert til omgivelsenes nådeløse dom.

Kliss

Caspar Hausers historie er gåtefull og fascinerende, og frister til nærmere undersøkelser. Så langt har Kafka rett.

Verre er det med Wassermanns litterære versjon, en blant mange. I bokas etterord sies det at denne halvdokumentariske romanen hadde et gammelmodig preg allerede da den kom ut for nesten hundre år siden. Bedre er det jo ikke blitt i ettertid. Stilen er tung og søtladen, spekket med melodramatisk understatement. Velskrevet på sitt utdaterte vis, men trettende sentimental. Stakkars Caspar hadde det jammen vanskelig nok. Både han og vi burde slippe nyutgivelser av gammelt kliss.