Gåten er løst

Kanskje er det på tide å finne ut hvor mange som er inkludert i arbeidslivet med redusert arbeidsevne, heller enn ensidig å fokusere på tall for sykefravær?

DEBATTEN OM HVEM som skal betale for sykefraværet er på nytt opphetet etter regjeringens utspill den siste uka. Å pålegge arbeidsgiverne å betale mer av arbeidstakernes lønn under fraværet skal drive de syke tilbake i jobb. På kort sikt skal det også skape balanse i statsbudsjettet. Regjeringen viser at den har undervurdert den kollektive effekten som er skapt gjennom trepartssamarbeidet i IA-avtalen. De har også undervurdert den 5 år lange nasjonale dugnaden for et mer inkluderende arbeidsliv, der mer enn 60% av norsk arbeidsliv har deltatt. Blant annet har norske virksomheter fylt rollen som våre nye «sykefraværstjenester». Oppfølging av sykmeldte gjennom funksjonsvurderinger og utforming av tiltaksplaner er blitt en del av den daglige driften for norske virksomheter. Debatten har imidlertid et grunnlagsproblem som bare delvis kommer til syne. I Dagbladets kronikk 3.9 skriver John Gunnar Mæland om «sykefraværsgåten», der han hevder at individuell oppfølging av langtidssykemeldte ikke kan løse gåten. Mer bekymringsfullt er det at det også kan synes uklart hvordan regjeringen forstår sykefraværsproblemet. Det er behov for å løse gåten slik at regjeringen igjen får stø kurs i inkluderingsarbeidet.

SYKEFRAVÆR ER ET komplekst fenomen som påvirkes av mange faktorer både på og utenfor arbeidsplassen. På samfunnsnivå , som vi her kan kalle det tredje nivået, påvirker eller samvirker arbeidsledighet, sykefraværsordningens utforming og legers sykemeldingspraksis med hvor høyt sykefraværet er. Noen mener at virkemidler satt inn overfor slike faktorer kan løse «sykefraværsgåten». Bare vi endrer sysselsettingssituasjonen, sykelønnsordningene eller legers måte å sykmelde på, så fjerner vi nærmest sykefraværet. Legene kan helt sikkert presses enda mer til å nekte å sykmelde sine pasienter. Det er uansett bare legen som hører alle de fortvilte pasientene som opplever at helseplager tvinger de til å være borte fra jobb. Vi vet også at forhold på arbeidsplassen , det andre nivået påvirker sykefraværet. Som at antall tilpasningsmuligheter i arbeidet reduserer antall dager den enkelte trenger å være borte fra arbeidet. Likedan at god oppfølging, tidlig kontakt og tverrfaglig arbeidsrehabilitering er viktige faktorer for at ansatte kommer raskere tilbake i arbeid. Med andre ord: vi vet hva som påvirker, samvirker og kan redusere antall fraværsdager, og derved sykefraværsprosenten. Det vi ikke vet så mye om er hva som stimulerer arbeidsgiveres evne og vilje til å være vår nye «sykefraværstjeneste». Noen mener at bare vi presser arbeidsgiverne mer, så fjerner vi nærmest sykefraværet. La arbeidsgiverne betale mer - da lager de det perfekte arbeidsmiljøet. Og så tvinger de sikkert de ansatte tilbake på jobb igjen, eller lar være å ansette «risikofolkene», de som skaper sykefraværet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BEGGE DISSE resonnementene tar utgangspunkt i en bestemt måte å forstå sykefraværet på. Dette bringer oss til det første nivået, den sykmeldte selv . Vi kan illustrere dette nivået ved hjelp av en fargeskala over fraværet, fra svart til hvitt. I den mørke enden tror man egentlig ikke noe på at sykefraværet er legitimt. De som er borte fra jobben har nok ikke så altfor gode grunner for det. Bare man legger nok press på sykelønnsordningene, legene og arbeidsgivere, vil dette grumsete mørkegrå fraværet opphøre. En ser da bort fra en viktig faktor, og det er at sykefraværsgåten faktisk er løst. Eller, det finnes egentlig ikke en ubesvart «gåte». Sykdom og helseplager finnes i vårt samfunn! Vi har til og med en økende grad av kroniske helseplager som vi ikke kan kurere. Sykefraværet er ikke en sort boks som vi ikke på noen måte kan forstå. Gåten er løst, sykdom og helseplager skaper fravær fra arbeidslivet. Virkemidlene for å møte dette er innført steg for steg siden Sandman-utvalgets innstilling i 2000 og videreført gjennom mange viktige virkemidler. IA-avtalen og arbeidsmiljølovens fokus på god oppfølging ved sykefravær og hensiktsmessig tilrettelegging på arbeidsplassen er rett spor å fortsette på for myndighetene. Skreddersøm for den enkelte vil kunne gjøre det mulig å jobbe på tross av helseplager og funksjonshemninger. Svenskene kaller dette et «sykefleksibelt arbeid». Kanskje er det på tide å få nasjonale mål og statistikk over hvor mange som er inkludert i arbeidslivet med redusert arbeidsevne, heller enn ensidig å fokusere på tall for sykefravær?

AV OG TIL KAN DET, så rart det enn høres ut være, nødvendig å minne om at sykefraværet faktisk skjer på individnivå. Og at de det handler om er virkelige og forskjellige mennesker. Likedan at årsaken til plagene for den enkelte er komplekse. Vil vi fortsatt jobbe for et inkluderende arbeidsliv, så må det bety at de med kroniske helseplager og redusert funksjonsevne kan bli eller fortsette å være deltakere i arbeidslivet. En stor ubrukt ressurs vil dermed kunne bidra i samfunnet slik de som oftest sterkt ønsker. Dette vil sannsynligvis føre til økt sykefravær totalt sett, fordi en varierende helsetilstand og arbeidsevne hos den enkelte ikke kan kontrolleres med innskjerpede krav overfor arbeidslivet eller i sykelønnsordningene.

ALTERNATIVET FOR myndighetene er å tilby den enkelte uføretrygd, og i tillegg betale for de helse- og sosialtjenester man trenger som følge av å være på utsida og passiv trygdemottaker. Dette er et betydelig dyrere alternativ. Derfor gjør myndighetene klokt i å fortsette det påbegynte arbeidet med å spille på lag med norske virksomheter. Dette innebærer å finne gode økonomiske ordninger som muliggjør tilrettelagt arbeidsdeltakelse for dem med helseplager og funksjonshemninger. Norske arbeidsgivere har vist mye god vilje så langt i IA-arbeidet. Vilje er imidlertid ikke nok. De skal også evne denne store inkluderingsoppgaven, i tillegg til å opprettholde økonomisk trygge arbeidsplasser. De står midt mellom kravene om samfunnsansvar og lønnsomhet. Bedriftenes samfunnsansvar (CSR) må støttes med samfunnets og myndighetenes bedriftsansvar. Da først kan vi oppnå likevekt i ambisjonen om et inkluderende arbeidsliv. Det er et verdivalg for regjeringen om en vil styre sykefraværspolitikken ut fra at noen få misbruker ordningene. Skulk er uansett ikke en svært sannsynlig årsak til langtidsfravær. Og det er langtidsfraværet som øker. Langtidsfraværet står også for det aller meste av fraværet. Alt starter med erkjennelsen av at legitime helseplager og sykefravær finnes, og at ikke alle er så heldige å være friske og arbeidsføre livet igjennom. Da blir utfordringen velferdspolitisk, og bør derved betales gjennom statsbudsjettet. Alt annet vil være en tilbakegang for Norge som velferdssamfunn.