Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Gåten» Hamsun er en konstruksjon

Var det noe overraskende i at Hamsun tok tyskernes parti under okkupasjonen - tatt i betraktning hans uttalelser før krigen, hans klare sympati for Quisling og Hitler, hele hans reaksjonære samfunnssyn? Nei, Hamsun var konsekvent.

Snart foreligger siste bind av Hamsuns samlede brev. Et imponerende verk er sluttført, og alle Hamsun-interesserte er redaktøren, Harald Næss, stor takk skyldig. Nå venter vi på en tilsvarende utgave av Hamsuns artikler og avisinnlegg. Når en slik foreligger, vil alt relevant stoff for en totalvurdering av Hamsuns ideer og meninger være tilgjengelig.

Allerede før utgivelsen har man trukket fram brev som angivelig skulle kunne brukes som «bevis» for at Hamsun ikke var antisemitt og følgelig heller ikke nazist, slik man for et par år siden trakk fram brev som trakk i motsatt retning og forsterket bildet av Hamsuns rasistiske holdninger. Hvorvidt holdningen til jødene er selve kjernepunktet i den nazistiske eller fascistiske ideologien, skal ikke tas opp her. Det som interesserer meg er vårt tilsynelatende uutslokkelige behov for å føre prosessen mot Hamsun videre - enten vi hører til blant dem som vil dømme ham, eller til dem som vil frikjenne ham.

HAR VI HAM NÅ? Har vi løst «gåten» Hamsun? Eller bedre formulert: Har vi kommet til et punkt der vi innser at gåten er en konstruksjon, sprunget ut av et behov for å mystifisere noe som ligger klart i dagen? At vi har gjort Hamsun til en «gåte» for lettere å hanskes med det ubehagelige faktum at han var nazitilhenger?

For når vi taler om «gåten» Hamsun, er det dette tankekorset vi sikter til, et tankekors som vedrører vårt forhold til Hamsun mer enn det vedrører forfatteren selv. For oppriktig talt, var det noe overraskende i at Hamsun tok tyskernes parti under okkupasjonen? Nei, Hamsun var konsekvent. I 1940 fulgte han opp det han tidligere hadde ment og hevdet.

Både under og etter krigen sto han fast på sitt. Det var da forestillingen om «gåten» Hamsun oppsto. Seinere har de stadig tilbakevendende Hamsun-debattene kommet til å likne en forlenget rettssak - med aktorer, forsvarere og dommere, og med innlegg der Hamsun blir angrepet både som dikter og menneske og framstilt som nazist i hele sitt vesen. Og med innlegg der han unnskyldes, der mennesket, og ikke minst dikteren Hamsun, blir frikjent.

At det er blitt slik, er forståelig, ja, sannsynligvis uunngåelig, til og med nødvendig. Men nå er det snart på tide at vi bryter med dette paradigmet og godtar det faktum at vår fremste prosaforfatter var nazitilhenger av overbevisning - uten at dette rokker ved hans storhet som dikter. Dette betyr ikke at vi skal stikke problematikken under en stol, men at vi skal nærme oss den på en mindre moraliserende måte.

EN FRAMSTILLING SOM har karakter av defensorat eller aktorat, vil i begge tilfelle gå glipp av det vesentlige: at Hamsun var et litterært geni. Dikteren Hamsun er nemlig langt mer interessant enn «nazisten» Hamsun. Det er dikteren som utgjør «gåten.» Det er en større «gåte» at Hamsun skrev «Sult» enn at han skrev nekrologen over Hitler. Hans ideologiske sympatier er forutsigbare, hans diktning er et mirakel.

Hadde ikke Hamsuns liv og diktning rommet «gåter» nok om han hadde dødd i 1939, eller eventuelt hvis han hadde krøpet til korset i 1945, for ikke å si hvis de svekkede sjelsevnene som Gabriel Langfeldt tilla ham vinteren 1945/46, hadde vært av noe lengre varighet?

Feilen består ikke i at nazismeproblematikken har fått overskygge så mye annet, men at vi har nærmet oss den på en skjev måte. Av høyst forståelige grunner er nazismen blitt framstilt som innbegrepet av «det onde». Dette innebærer en ontologisering av nazismen. Den blir så å si identisk med ondskapens vesen. Men slutter man derfra til at alle nazister var onde, havner man på ville veier.

Av noen er Hamsun blitt framstilt som et godt menneske, en kjærlig far, en følsom person med evne til innlevelse og medfølelse. Av andre er han framstilt som usympatisk, autoritær, egenrådig. Det er i og for seg greit nok. Som de fleste mennesker var han vel både det ene og det andre. Feilen består i at man blander kortene. Hvorvidt Hamsun var en sympatisk eller usympatisk person, er fullstendig irrelevant i forhold til spørsmålet om han var nazist eller ikke. Her er det tale om politiske sympatier, om politisk tilhørighet, om ideologi - ikke om menneskelige karakteregenskaper. Hvis vi ikke holder oss dette for øye, vil vi for alltid avskjære oss fra å forstå karakteren av Hamsuns nazisme.

ET ANNET VILLSPOR er å søke etter psykologiske forklaringer på Hamsuns nazistiske sympatier. Satt på spissen - Hamsun ble nazist fordi han ble hundset av en slem onkel i sin barndom. Denne og andre erfaringer har selvsagt virket avgjørende inn på hans utvikling, men de kan ikke tjene som forklaring på hans nazisme. Nazitilhengeren er ingen karaktertype. En mann med samme bakgrunn kunne like gjerne ha blitt glødende antinazist. Det kunne også Hamsun hvis omstendighetene i hans seinere liv hadde vært noen andre.

Etter mitt syn bør vi frigjøre oss fra så vel det juridiske som det moralpolitiske og psykologiske paradigmet, og nærme oss spørsmålene omkring Hamsuns forhold til nazismen ut fra en bredere ånds- og idéhistorisk synsvinkel. Hamsun var ikke alene om de meninger han hadde. I sin ungdom, og også seinere, lot han seg påvirke av mange - Schopenhauer, Nietzsche, von Hartmann, Strindberg. Han tok også til seg de ideer som lå i luften, det som man kunne kalle epokalt tankegods.

Nazismen var én av flere utløpere av den reaksjon mot moderniteten som satte inn parallelt med den moderniseringen som fant sted på 1800-tallet. Og det er innenfor dette bildet Hamsun hører hjemme som en av dem som lot seg prege og fascinere av moderniteten, samtidig som han distanserte seg fra den. En reaksjonær radikaler, kalte Hamsun Strindberg i en tidlig artikkel. Det er en betegnelse som også passer på ham selv. Enda bedre ville kanskje betegnelsen «reaksjonær modernist» være.

HAMSUN VAR MODERNIST, også etter at han fylte 50 og gikk med åpne øyne inn i samfunnsrefserens rolle. Bak forkynnerens røst hører vi en annen stemme - en stemme som ikke dementerer den første, slik enkelte har hevdet, men som akkompagnerer den. Slik opptrer han både som forkynner og som djevelens advokat på en og samme tid. Det er dette samspillet som gjør det rimelig å kalle ham «reaksjonær modernist». Ser man problematikken fra denne synsvinkel, tar man vare på begge sidene i Hamsuns tankeverden og følelsesstruktur, slik den kan leses ut av hans tekster, og det uten at man kaster mennesket og forfatteren ut med badevannet og reduserer tekstene hans til et spill der den totale ironi rår - en av de seineste strategier man har tatt i bruk overfor tekster der det forfektes tvilsomme ideer.

Når vi er kommet dit hen, det vil si når vi har innsett at Hamsuns karakter er irrelevant for spørsmålet om hans nazisme, kan personen Hamsun på nytt bli interessant. For like så lite som Hamsun kan reduseres til et produkt av arv, miljø og genetiske koder, like lite kan han reduseres til summen av de tekster han leste, og de ideer han tok opp i seg. Komparative analyser og studier i litterære påvirkningsforhold strekker ikke til for å «forstå» Hamsun. Det gjelder nemlig for Hamsun som for alle andre store forfattere at de ikke bare er barometre som vi kan avlese tidas åndelige og litterære lufttrykk på. De er selv med på å påvirke og skape dette «trykk» i kraft av sin unike karakter og den særegne måten de tar opp i seg og bearbeider disse inntrykkene på, i kraft av, ja, la oss si det rett ut, deres litterære geni.

For det finnes litterære genier, og Hamsun er et av dem, det kan vi vel hurtig bli enige om? Hvorfor skulle vi ellers være så opptatt av ham?

OG DET ER I SPENNINGSFELTET mellom hans ideer og figurer, mellom hans holdninger og hans menneskeskildring, hans alvor og hans ironi, vi må lete etter svaret på «gåten» Hamsun - den reaksjonære modernisten og den geniale forfatteren. Hamsuns nazisympatier lar seg ikke bortforklare. De skal heller ikke bortforklares. De er banale kjensgjerninger. Etter mitt syn er det derfor på å tide å avslutte prosessen mot Hamsun.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media