Gåten Hamsun er løst

Så er vårt «Hamsun-problem» og vår «Hamsun-gåte» løst: Den tysk-sveitsiske litteraturfors-keren Walter Baumgartner hever leserens egne motstridende følelser opp på et høyere plan. Han gjør dem til del av selve Hamsun-ambivalensen - det tvetydige, motstridende tvisynte, på samme tid positive og negative - som han tegner som den grunnleggende struktur både i forfatterskapet og i vårt forhold til det.

Hamsun-ambivalensen ligger i stilen, naturligvis, og selvfølgelig i romanenes sujett. Den preger Hamsun-verkets «moral», like fullt som forfatterens biografi. Den gjennomsyrer hver trevl av mannen og hans verk. Det er derfor helt naturlig, og slett ingen gåte, at Hamsun som offentlig skikkelse har vært høyere elsket og dypere hatet (nesten) mer enn noen nordmann. «Gåten» og «problemet» er bare sider ved helheten av Hamsuns prosjekt - ambivalensen.

Men visste vi ikke dette fra før? Jo: Alle gode stilstudier av Hamsun, og de fleste biografier også, har kretset om tilsvarende motiver. At vi nå får en enda klarere demonstrasjon av den hamsunske dypstruktur, skyldes at Baumgartner har kunnet nytte Hamsuns brev i større bredde enn noen før ham. Hamsun-brevene er en skattkiste, som under Harald S. Næss' tålmodige utgivelse vil fylle seks store bind i bokform. Det viser seg at dikterens egne ord om seg og sitt verk, henkastet i et mylder av brev til fjern og nær gjennom et langt liv, gir stoff til den tese Baumgartner banker inn, og som han karakteristisk nok former som et spørsmål: «Hvor i de snedige tekstirrgangene finnes det en åpning, en distanse mellom forfatter og fiksjonsverden, slik at leseren ikke bare har valget enten å godta teksten kulinarisk nytende eller avvise den som dårlig tenkning?»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen åpning

Svaret er: det finnes ingen slik åpning. Der er alltid minst to, tre, fire. Derfor blir nesten enhver «fortolkende» lesning av Hamsun dømt til å mislykkes. Det gjelder også nasjonalsosialismens forsøk på å gjøre ham til «sin» forfatter. Hamsun er ingen nazistisk forfatter i politisk betydning. At han selv ved sine politiske valg som olding bidro til denne misforståelse, er en annen sak.

Han var heller ingen sosial nostalgiker, knapt noen naturlyriker, ingen éntydig aristokrat, slett ingen rasebiolog, og for min egen del ville jeg si: heller ingen antisemitt, hvis vi skal ta dette ordet i ideologisk forstand. Han var simpelthen noe av alt og med sitt liv og sin skriving grunnleggende ambivalent til den menneskelige trang til «mening».

Dette preger også mottakelsen av Hamsuns verk. Den var ofte svært misforstått, noe Baumgartner gir mange interessante eksempler på, med et tilfang især fra Tyskland som trekker til dels nytt stoff inn i Hamsun-litteraturen.

Baumgartners egen forståelse støttes til et overblikk over hovedpersonens verk som virker meget imponerende, og som gir selv en kortfattet bok som denne tyngde.

Mønstre

Myndig skjærer han unna Hamsuns svakere bøker, konsentrerer seg om hovedverkene, risser opp de lange mønstre og gir dertil en del meget interessante enkeltanalyser: særlig av «Markens grøde», «Konerne ved vandposten», «Ringen sluttet» og «Paa gjengrodde stier». Den siste blir faktisk gjenstand for en dyptgripende nylesning. Satt sammen med den biogra-fiske skissen, med tilfanget fra brevene, og med inntakene til resepsjonshistorien, gjør dette hans bok til et høyst leseverdig essay i helhetsforståelse. Ikke uttømmende eller fullstendig, men interessant tvers igjennom.

Det norske materialet er gjennomgående vel forstått. Men iblant skurrer det litt. Det er for eksempel en misforståelse å se landsmålsbevegelsen i Norge som preget av «uttalt liberale ideer», slik at Hamsuns standpunkt i målsaken skulle gi forvarsel om et frafall fra liberalismen. Det er også feil at Hamsun holdt seg unna politikken mellom 1919 og 1934: Angrepet på Mowinckel i 1930 står som ett av flere tilfeller.

Til spørsmålet om Hamsun og nazismen har Baumgartner interessante ting å si. Man skulle bare ønske seg mer, spesielt ut fra det tyske materialet. I brevmaterialet har han funnet et par nye, sjokkerende Hamsun-uttalelser fra 1942, som så visst ikke svekker bildet av barsk ambivalens.

Ikke eiendommelig

Men han gjør familien på Nørholm overdrevent eiendommelig i en norsk kontekst. Ossietzky-saken beskrives som en personlig «skandale», der Hamsun får et «overveldende flertall imot seg». Men førti prosent av medlemmene i Forfatterforeningen støttet ham, og flere store aviser gikk som Hamsun imot å gi nobelprisen til Ossietzky. Dette var ikke noe særstandpunkt i Norge.

Heller ikke familien Hamsuns NS-medlemskap var det: Omtrent like mange nordmenn var i NS som i motstandsbevegelsen, gjennom det meste av krigen. Ikke at det gjorde dikterens tragedie mindre etterpå, naturligvis. Sønnen Tore Hamsun kritiseres i boka på en måte som kanskje ikke helt tar høyde for bitterheten i landssvikoppgjøret.

Men slike mindre innvendinger må ikke få dempe styrken i den lysbunt Baumgartner har kastet - og som med sine mange festlige sitater, skarpsindige passasjer og dyptloddende riss vil ha alle forutsetninger for å sette spor etter seg i Hamsun-lesernes sinn, like fullt som i den raskt voksende sekundærlitteraturen. Dette er bok nummer 179 om Knut Hamsun, ifølge Universitetsbiblioteket i Oslo. Og den fortjener sin plass.