BOK: Det er ikke mange forunt å få en biografi i levende live. Det skjer oftest når et liv er avsluttet. Selv om Gunnar Sønsteby nærmer seg 90, er hans liv langt fra over, han er høyst aktiv .
Ikke desto mindre er Gunnar Sønsteby et ypperlig biografisk emne, han beveger seg hjemmevant i alle sosiale lag. Kongeinteresserte får alt de kunne drømme om. Hans virkefelt omfatter så å si hele verden som agent, salgsdirektør, forretningsmann, forfatter og foredragsholder.
Krigshelten
Gunnar Sønsteby er utvilsomt Norges største krigshelt. Med livet som innsats lurte han Gestapo og deres norske hjelpere gang på gang. Han utførte ikke bare viktig motstandsarbeid, men viste befolkningen som var terrorisert og tvunget til taushet, at alle ikke lot seg kue. Den overmektige okkupasjonsmakten ble påført smertelige nederlag. Gunnar Sønstebys aksjoner ga håp og tro om seier. For dette er han den høyest dekorerte nordmann: Krigskorset med sverd og to sverd.
Arnfinn Moland, som er leder av Hjemmefrontmuseet, har ikke villet skrive noen tradisjonell biografi, men heller gi innblikk i de viktigste sidene i et rikt liv. Kildene for boka har vært Sønstebys velordnede og rikholdige privatarkiv, blant annet en 7. sans fra 1938 fram til i dag samt lange samtaler tatt opp på video.
Teksten, over 380 gjennomillustrerte sider, er lang og består av tre like store elementer. Sønstebys egne ord er satt i kursiv. Videre fins tallrike uttalelser og kommentarer til Sønstebys virke på grå bakgrunn.
Forfatteren har med dette villet gjøre boka mest mulig autentisk og dokumentarisk. Det har gått på bekostning av leseligheten. Teksten blir springende og stakkato og faller fra hverandre.
Nei, dette er sannelig ikke en biografi, men en hagiografi, en helgenfortelling. På ett punkt refereres det en slags kritikk. Det virker som Gunnar Sønsteby i dag synes det var feil å figurere på første sida av New York Times med støtte til Contras i Nicaragua.
Løse lufta
Boka bygger på én kilde. Kan forfatteren Arnfinn Moland kritiseres for det? Ja, det blir for mye som blir hengende i løse lufta. Hvorfor har han ikke brukt engelske arkiver for å skildre mer inngående den hemmelige britiske organisasjonen, SOE, som Gunnar Sønsteby arbeidet for? «Man kan trygt si at Gunnar var attraktiv for etterretningstjenesten i både USA, Storbritannia og Norge.» Hva betyr dette? Det framgår også at Sønsteby skulle sjekke for amerikanerne om den norske etterretningssjefen, den tidligere Motdagisten Vilhelm Evang var til å stole på. Her blir det for snaut å bygge på én kilde.
Hvorfor har Arnfinn Moland latt anledningen gå fra seg til nettopp å ta opp i hvilken grad motstandsfolk fortsatte å arbeide for andre lands etterretningsapparater også etter at krigen var slutt? Ikke på noe sted i denne boka er det tilløp til analytiske perspektiver.
Jødenes skjebne under krigen er så vidt berørt i forbindelse med at Gunnar Sønsteby og Jo Benkow var på en foredragsturné i USA i 2000. Her gjentas en påstand som ennå ikke er begrunnet om at «over 1000 jøder ble reddet over til Sverige av motstandsbevegelsen». Det heter at det var særlig viktig at «Holocaust-museet i Washington fikk oppdatert sine kunnskaper» om dette. Ja vel.
Men er det ikke et paradoks at dette spørsmålet først kommer opp i forbindelsen med turneen sammen med Jo Benkow? I kapitlene om krigen er ikke jødeforfølgelsene berørt med et ord. De er heller ikke nevnt i Gunnar Sønstebys egen bok «Rapport fra Nr. 24» som er viet flere kapitler i Molands bok. Hvordan kan det ha seg at vår største krigshelt i sin bok om motstandskampen i Norge ikke nevner det de fleste i dag oppfatter som den største krigsforbrytelsen? Dette burde Arnfinn Moland ha påtatt seg å forklare.
Politikontakt
Det var det nazifiserte Statspolitiet som sto for arrestasjonen av jødene i Oslo-området. Gunnar Sønsteby hevder at dette politiet ikke ble satt inn på de viktigste områdene. Men var ikke jødedeportasjonen viktig nok for tyskerne? Dette er vanskelig å forstå. Denne store gåten stikker dypere.
Og det er slike gåter biografier skal forsøke å løse: Gunnar Sønsteby hadde kontakt med og fikk opplysninger fra folk i Statspolitiet. Av den grunn går han - blant annet i sin bok «Rapport fra Nr. 24» - god for bl.a. politiinspektør Knut Rød som organiserte arrestasjonen av jødene i Oslo.
Det ser altså ut som om Norges største krigshelt faller om halsen på mannen som i dag mer og mer framstår som den største krigsforbryteren, i kraft av sin rolle i deportasjonssaken.
Slike spørsmål vil trenge seg på i tida som kommer. Hvorfor forsøker ikke Arnfinn Moland å kaste lys over det? Han hadde en gyllen anledning, men lot den gå fra seg. Var han redd for at glorien skulle falle hvis gåten ble løst?
