Gåten Solstad

Et funn og en nådegave til de mange som allerede tilhører Dag Solstads fanklubb, skriver Øystein Rottem i denne anmeldelsen av Solstads siste roman «16.07.41».

I det siste er det blitt snakket en del om en «selvbiografisk vending» i vår samtidslitteratur. Jeg skal ikke uttale meg om berettigelsen av en slik påstand, men interessant nok kommer Solstad nå i disse dager med ei bok som synes å støtte opp under den. Her opptrer Dag Solstad uten anførselstegn som forfatter og jeg-forteller.

Det er ikke første gang Solstad trer inn i sin egen fiksjon. Det skjedde også i «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige». Men der var han bare på gjestevisitt for å møte hovedpersonen. Nå gjør han seg selv til sin egen hovedperson. Ut av dette er det kommet ei besynderlig, men aldeles praktfull bok.

Et funn

Sjelden har Solstad skrevet ei bok som i den grad er blottet for publikumsfrieri, og den vil neppe bringe ham mange nye lesere. Til gjengjeld er den et funn for og en nådegave til de mange som allerede tilhører fanklubben. «16.07.41» er ei frekk bok, frekk fordi Solstad setter oss på større tålmodighetsprøver enn noensinne. Det er også ei lekende bok, og ikke minst: ei dypt alvorlig bok. Den gir oss nøkler til forståelsen av forfatterpersonligheten Solstad, med trykk på «forfatter». For som han selv bekjenner et sted, undrer han seg over at han aldri har skrevet om sin egen barndom og om personlige opplevelser av avgjørende betydning: Alt i mitt liv er skrift. (...) I mitt livs eksperiment er det i utgangspunktet ikke plass for noen Dag Solstad. Det er ikke hans liv som har konstituert mitt verk.

Tilbakeholden

Hva gjør så Solstad på den selvbiografiske galeien, han som alltid har vært kjent for å være tilbakeholden med opplysninger om seg selv som privatperson? Delvis dreier det seg om en åpenlys lek med selvbiografien som sjanger. For her gjøres ingen forsøk fra forfatterens side på å stå fram i helfigur. Snarere er det tale om en iscenesettelse av den Solstad vi kjenner fra offentligheten, som en distré forfatter med skjeve kommentarer til både dette og hint. Også her leker han blindebukk med sine lesere. Også her spiller han sitt image ut mot en underliggende «sannhet» som han gjør oss delaktige i jakten på.

Men samtidig taler han også rett fra levra om sitt liv og sin diktning. Han letter på sløret til rom i seg selv som han har tidd om tidligere. Han vender tilbake til viktige opplevelser i barndommen. Han gjør oss delaktige i sine tanker om hva han skal bruke sine gjenstående år til.

Døde tidlig

De fleste vil vite at tittelen er identisk med forfatterens fødselsdato. Det er et typisk Solstad-valg, beheftet som den er med forestillinger om både nærhet og distanse: tallenes objektive nøkternhet - «16.07.41» - som henviser til det som må sies å være den mest avgjørende begivenheten i ethvert menneskes liv. «Dichtung» eller «Wahrheit», fiksjon eller sannhet? «16.07.41» er åpenbart et dokumentarisk verk som henviser til faktiske hendelser i en periode av Solstads liv. De kan etterprøves. Vi vet at han deltok på Frankfurt-messen i 1990, vi vet at han har bodd i Berlin de seineste åra, vi vet at han holdt foredrag på Nansen-skolen i Lillehammer i juni 2001. Vi visste kanskje ikke at faren hans døde da han var elleve, heller ikke at han dro til Sandefjord for å feire et studenterjubileum etter foredraget i Lillehammer. Men det stemmer sikkert.

Dag Solstad

«16.07.41» er Dag Solstads femtende roman - og hans fødselsdato.

  • Han er født i Sandefjord og har en fortid som lærer og journalist.
  • Bøkene hans selger stadig bedre. Opplagene ligger nå rundt 12000 eksemplarer; meget pent for norske romaner. De siste åra har de også utkommet i Bokklubben Nye Bøker.
  • Han har erobret de gjeveste litterære prisene i vårt språkområde. Deriblant Nordisk Råds litteraturpris i 1989 og Brages ærespris i 1999. Han er den eneste forfatteren som har fått Kritikerprisen tre ganger.

  • Han er oversatt til ni språk: de øvrige nordiske, russisk, tsjekkisk, nederlandsk og nylig også til engelsk.

Likevel har han valgt å sjangerbestemme boka som «roman». Men det er ingen roman i tradisjonell forstand. Den mangler et plot, den er betraktende og reflekterende, ikke fortellende. Den er et status-oppgjør, men når Solstad gjør opp status, overskrider han sjanger, ja, han fyller til og med sidene med informasjoner som kan synes helt malplasserte.

Visjon

Således opptar skildringer av Solstads vandringer i Berlin langt mer enn halvparten av teksten - en guidet tur der han ramser opp navnene på gater og streder og fyller på med alskens opplysninger av så vel byhistorisk som privat karakter. Disse passasjene kan få skøytereferatene i «Roman 87» til å likne den reineste spenningsroman.

Kjedelig lesning? Ja, i og for seg, men kjedelig på samme måte som det er å vaske ut gull av elvegrus. For innimellom glimter gullkornene med sin særlige solstadske glans.

Unødvendige opplysninger? Nei! «16.07.41» kan virke oppstykket, men leser man den grundigere, vil brikkene falle på plass - fra det fantastiske innledningskapitlet der Solstad har en visjon i et fly over skydekket i Frankfurt, der han ser sin døde far sittende på en sky - til den like fantastiske avslutningen, der han beretter om den gangen han fylte Sandefjord med lekefallskjermer - et av farens mislykte salgsprosjekter, som på sin side er innbakt i den like fantastiske historien om Solstads mislykte forsøk på å slutte seg til sine jubilerende skolekamerater.

Hovedverk

De siste og definitive ordene faller også helt til slutt:

Jeg kan bare innrømme det: jeg har ikke vært meg selv siden far døde. Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har hatt en oppgave å utføre, og den har jeg ennå ikke fullført. Jeg tenker bare på min framtid.

I «16.07.41» møter vi Solstad «en face» og med bortvendt ansikt. Det er et møte som ikke så lett lar seg glemme. Årets Solstad-roman er ikke bare et nøkkelverk, men også et hovedverk i et av våre fremste forfatterskap i samtidslitteraturen.

BEGEISTRET: Dag Solstad har truffet blink med denne romanen, mener vår anmelder.