Gatepredikanten

Wyclef Jean har ikke tenkt å gi seg før han har fylt 89 år, fått 15 unger og snudd verden på hodet. Og nå skal han frelse Sørlandet.

DET RINGER. Telefonen ligger i bilen på parkeringsplassen utenfor Norlandia Hotell på Rena i Østerdalen. Det ringer tre ganger. Og så kommer det:

- Det er Wyclef Jean. What\'s up, maaan?

DET ER KONGEN AV KARIBIA. Det mangehodede poptrollet, den syngende banditten med aktivisthjertet og den fabelaktige sosiale samvittigheten. Som alltid låner et øre til gata og et annet øre til glamouren. Mannen som skriver blødende kjærlighetssanger den ene dagen og som roper ut militante slagord mot politiets hardhendthet den neste. Legenden som regisserte hiphopens definitive gjennombrudd for massene.

Og nå er han altså direkte inne fra sitt rede. En av popverdenens største entertainere.

- Jaaa, maaan. Wyclef Jean. What\'s up maaan? roper han inn i telefonen sin.

- Jo, vi sitter her midt i villeste Norge. På en parkeringsplass utenfor et hotell. Trodde du skulle ringe fredag. Og nå er det mandag, og nå...

- Gud velsigne dere for å ha ventet på meg. Gud velsigne dere, sier Wyclef.

Vi kan ikke se rastaflettene hans, ikke glimtet i de svarte øynene, ikke de to gullsmykkene rundt halsen. Men Wyclef Jean fyller opp bilen vi sitter i, og vel så det.

- Jeg er i New York. Sitter på et kontor. Det er ikke her jeg hører hjemme. Men jeg har blitt forvist hit av denne musikkbransjen. Og nå sitter jeg her og snakker om livet mitt. Et ganske fint liv, om jeg skal si det selv. Men jeg gir meg ikke med det. Jeg gir meg søren ikke med det. Ikke før jeg er 89 år, og har 15 unger og har snudd verden rundt. Jeg er sulten som bare det. Nå har jeg forresten startet plateselskap, også. Dessuten er jeg er i ferd med å få dreisen på det tredje albumet mitt.

Aller først skal Wyclef Jean til Sørlandet, Norway. Egentlig skulle han ha landet der for tre år siden. Det var den gangen Quartfestivalen sendte ut en av de mest kryptiske meldingene noen gang formidlet til det norske musikkfolket: «Wyclef Jean er forsvunnet og følgelig strøket fra plakaten. Ingen vet hvor han er.»

- Jo, men det var sant. Jeg tok en avstikker. Jeg har for uvane å gjøre det, sier Wyclef.

DET VAR SAMMEN MED den engleskjønne Lauryn Hill at alt begynte å skyte fart for Wyclef Jean. De startet The Fugees, et band som forandret en hel hiphopscene med sitt debutalbum «The Score». Platen solgte 15 millioner eksemplarer. Nesten nok til verdensherredømme.

- Ofrer du en eneste tanke på at du fortsatt sitter på toppen av verden?

- Nei, jeg er ikke tilfredsstilt på noen som helst måte. Dette er ingen fin-fin fabel. Jeg lar meg ikke sette ut av rikdom. Jeg er ikke av typen som har 100 par sko i skapet, for så å finne ut at jeg ikke klarer å velge hvilket av dem jeg skal ha på meg. Jeg har mye annet å tenke på.

Wyclef Jean kom til New York som niåring i 1980. Der, mellom de forfalne hjemmene i lutfattige Marlborough, Brooklyn, var det ikke rom for et eneste eksperiment. Moren gikk på trygd, faren var steinhard forkynner.

- Jeg måtte rappe i skjul, men ble avslørt og straffet. Far så på hiphopen som en utklekningsanstalt for gatekriminelle. Pappa fortsatte å denge meg. Han skulle slå djevelen ut av meg. Det lå i familien dette med utdrivelse. Bestefar var voodoprest. Det gikk ikke særlig bedre med ham. Men jeg får takke, også. Jeg har fått en fantastisk sosial trening. Litt fra kirka, litt fra gata, liksom.

I 1997 tok Wyclef med seg bandet The Fugees til Haiti. Konserten, som skulle samle penger til øyas verst stilte, trakk 80000 mennesker.

- Det førte bare kaos med seg. Kulturministeren puttet alt overskuddet i lomma. Etter dette har myndighetene vært redd for å slippe meg inn på Haiti. De frykter revolusjonære stemninger. De vet utmerket godt hvilken effekt jeg har på massene. Men neste år drar jeg tilbake uansett.

Cuba hadde Che Guevara. Haiti har Wyclef Jean.

- Jeg er en av dem som bryr seg. Det er mange rundt meg som ikke gjør det. Jeg har bygd opp to senter for gateungdom. Jeg har opprettet fond for de svakeste. Det er dette som betyr mest i livet mitt nå. Håper du tror meg når jeg sier det.

- Hvorfor sverger du sånn til gata?

- Jeg kommer jo fra gata, mann. Alt jeg foretar meg, springer ut fra gata. Jeg snakker om gatas trommeslag. Den dagen det er borte fra musikken min, må du komme og banke på døra mi. For da har jeg mistet alt.

WYCLEF HAR VÆRT LÅTSKRIVER, kreativ kraft og produsent for all verdens stjerner: Destiny\'s Child, Whitney Houston, Bono, Carlos Santana, Micheal Jackson, Simply Red og Cypress Hill inkludert.

- Jeg har tatt meg selv i å spørre om autografene deres, for å bevare fanen i meg. Men jeg er godt i gang med mitt neste soloalbum, også. «Masquerade» heter det. Full av vibber. Full av hiphopmagi. Den vil treffe verden med en kraft du aldri har opplevd før.

- Det er du sikker på?

- Ja, sann mine ord. 50 år fra nå, og du vil bla igjennom platene dine og spørre; «Hvem var denne Wyclef Jean? Hvem var han, egentlig?» Så skal du svare: «Det var han som var best på fusjoner i musikk. Det var han som lærte oss å mose kulturer sammen. Det var han som var musikkens beste vitenskapsmann». Det er det jeg sier, jeg vil bli husket som en som hadde kløkt.

Wyclef Jeans siste album var et oppkok av krysninger og grenseoverskridelser. Han puttet Kenny Rogers inn der, så Whitney Houston, så Bee Gees, så Pink Floyd.

- Er du den mest schizofrene mannen på musikkloden?

- Det kan være. Det kan absolutt være.

For det var slik Wyclef Jean gjorde seg til en av de største. Han sjonglerte overlegent med rollene som skarp innovatør og glatt popstjerne. Fortsatt, av og til, er det de som hevder at skrullingen Wyclef Jean kommer i veien for unikumet Wyclef Jean. De ser en mann med overflod av ideer, men som ikke har nok kontakt med bakken til å forvalte dem ordentlig.

- Du er ikke redd for at folk skal føle at du er en klovn som blir med på alt som er moro?

- Vet du hva? Det er noe av det jeg er minst redd for.

- Men er du bekymret for The Fugees? Er det over nå?

- Nei, sier Wyclef Jean.

- Snakker dere sammen?

- Det hender.

- Det høres ikke oppløftende ut?

- Vi kommer med plate i 2002. Jeg har sagt det før, og kan godt si det igjen. En gang Fugee, alltid Fugee. Kan du forresten kjenne energien min gjennom telefonen?

- Nei...

- DET ER DET JEG MENER: Vi har mistet spiriten i popbransjen. Musikken har mistet alt som heter ånd. Og nå skal vi ut, du og jeg, for å spore opp ånden, plukke med oss restene av den og bringe den tilbake. Slik at vi kan oppdage det fine som tross alt finnes bak all denne dritten. Nå skal jeg bare ut på en liten handletur først. For å kjøpe joggesko. I morgen flyr jeg avsted til Europa for å frelse dere.

bernt.jakob.oksnes@dagbladet.no

«50 år fra nå, og du vil bla igjennom platene dine og spørre;

«Hvem var denne Wyclef Jean? Hvem var han, egentlig?»Sak:

Wyclef Jean kommer til Quart. Han spiller i Bendiksbukta tirsdag 3. juli klokka 21.00.

Tekst:

Bernt Jakob Oksnes