Gaupe - et dyr vi vet lite om

«Katta vår er gatas skrekk» - heter det i sangen. I disse tider er det katta vår, skogskatten gaupe, som skaper uro, debatt og endog redsel og hat.

Skjønt, å kalle dagens ordkrig en debatt er vel å trekke det vel langt. Kravet til en debatt bør være at diskusjonen baseres på en smule facts. Slik er det ikke i dag, men det er (desverre) ikke debatantenes feil. Årsakene er åpenbar: Vi mangler faktisk kunnskap!

Som biologer er vi vel kjent med dyrenes livssyklus som i grove trekk består av parring, fødsel og død. Vi som arbeider med rovvilt i Norge, er også godt kjent med den politiske syklus: Hver sommer dras publikums oppmerksomhet i retning av de mengder av døde sauer som ligger i kjølvannet av gaupe, bjørn, jerv og ulv. Og hver vinter, like før gaupejakta skal starte, raser en debatt om størrelsen på gaupekvotene. Dette året er såvisst intet unntak, og det er ofte tre motstridende syn på temaet: Bevaringsgrupper, som f.eks. Foreningen Våre Rovdyr (FVR), hevder at bestandsestimatene som forvaltningen opererer med er for høye, og at gaupekvotene dermed er for høye til at gaupebestanden i Norge kan overleve. En annen aktør, ofte representert av en jeger, hevder at bestandsestimatet er for lavt, og at kvotene knapt er på linje med den årlige tilvekst i gaupebestanden, mens den mer høyrøstede tredje aktør ofte er en sauebonde, som mener bestanden er for stor og må reduseres kraftig. For å løse problemet med kvotefastsettelse har så Stortinget innført en prøveordning med fylkesvise gaupenemnder i Nord-Trøndelag og Hedmark.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nemnda står overfor en formidabel oppgave, Ikke bare skal de fastsette en kvote som sikrer en «bærekraftig» bestand, de skal også forsøke å tilgodese de ulike særinteresser innenfor sitt fylke. På grunn av dårlige sporingsforhold i Nord-Trøndelag og Hedmark har ikke gaupenemndene i disse to fylkene hatt tilgang på resultatene fra årets sporinger før de fastsatte kvotene. Usikkerheten blir ikke mindre av den grunn. Av avisenes møtereferater ser vi at politikere i fylkenes rådgivende rovviltgruppe i ren desperasjon påkaller jegervenners og andres støtte før de foreslår kvoter. Og ikke før er vedtaket fattet, før verneinteressene er på banen og krever kvotene redusert. Hvem har rett? Det er det faktisk ingen som kan si med sikkerhet! At vi som kaller oss profesjonelle viltbiologer ikke kan gi et klart, enkelt svar, er folk vant til; vi er alltid usikre. I dette tilfelle, med spesielt god grunn. Komplekse problemer er komplekse.

Viltforvaltningsmyndighetene i Norge har de siste åtte- ti år brukt mye av sine midler til forvaltningsrelatert forskning på rovdyr. Sammenligner man de to stortingsmeldingene om rovviltforvaltning som kom med fem års mellomrom, den siste nå i 1997, ser man at det for enkelte arter er gjort store framskritt når det gjelder biologisk kunnskap. Bjørn er selvfølgelig det beste eksemplet, og dette er et resultat av en bevisst langsiktig satsing på et felles norsk-svensk prosjekt. Bjørnen har allerede fått tildelt sine kjerneområder, og dagens forvaltning går i hovedsak ut på å bygge opp en levedyktig bestand innenfor disse områder. For gaupa er situasjonen en helt annen. Selv om vi ikke har nok kunnskap om hvor stor en gaupebestand må være for å kunne karakteriseres som levedyktig, har vi en bestand som faktisk kan høstes, vi er bare uenige om høstingsnivået. Bare de mest ekstreme verneinteressene vil hevde noe annet.

Norge som helhet har potensiale til å huse langt flere gauper enn det vi har i dag. På grunn av den høyst reelle konflikt man har mellom sauehold og rovvilt, vil man måtte begrense utbredelse og tetthet av gaupe. Jakt på gaupe er derfor den eneste metode forvaltningen kan benytte. Man har allerede i dag slike strategier; kvotefri jakt skal hindre etablering av gaupe på Vestlandet. Dette medfører selvfølgelig at det legges en enda større byrde på innlandsfylkene og Nord-Norge; her må det drives en bærekraftig høsting. Og det er her debatten kommer inn.

Norge har lange tradisjoner med forvaltning og høsting av elg. Spør en elgforvalter hvordan han vil høste en bestand på 70 elg innenfor sitt fylke. Han vil si at det er helt uaktuelt, han ville ikke høste på et så tidlig tidspunkt, men heller vente til stammen øker. Irettesett ham mildt og si at stammen ikke skal økes. Befolkningen tolererer ikke flere bil-elg-konfrontasjoner, og skogeierne vil ha furua si i fred. Fortell ham dessuten at jegerne ikke kan se forskjell på elgokse og elgku, og at de heller ikke greier å skille gamle og unge individer. Fortell ham videre at en stor, men usikker andel av elgstammen hans blir ulovlig skutt hvert år, at flere av elgene hans dør av reveskabb hvert år, at noen blir påkjørt, og sist men ikke minst at forskning har vist at samtlige ettårige elger forlater hans jaktområde, og at noen drar mer enn 25 mil fra sitt fødselsområde, og at vi ikke kjenner til om det er noen innvandring. Han vil straks si at det vil være tilnærmet umulig å anslå sikre elgkvoter under slike forhold. Be ham så bytte ut ordet elg med gaupe.

Også gaupenemndene har innsett at det ikke er uvesentlig hvilken kjønnsfordeling de skutte gaupene har. Hanngauper får sjelden gaupeunger med hverandre, og det er derfor innført egne hunndyrkvoter, noe som gir det hele et noe mer seriøst preg. For å kunne sette en kvote bør man ideelt sett ha kjennskap til bestandstetthet og hvilken andel av bestanden som kan høstes. Denne ideelle situasjonen har vi ikke i dag, kanskje kommer vi heller aldri dithen. Man går ikke bare ut i skogen og teller opp antall gauper i et område. Det som ikke debatteres i dag, er at selv om man kjente antall individer, vet vi ikke nok om hvor stor andel av bestanden som kan høstes. I enkelte områder av landet kan en stor andel av hunngaupene produsere unger for første gang som toåringer, mens man i andre områder ikke har noen førstegangsfødende som er yngre enn tre år. Det er innlysende for de fleste at slike forhold i stor grad påvirker bestandens vekstevne. Det er videre klart at for en art som gaupe, som har en teoretisk vekstevne på linje med rådyr, kan bestandene svare raskt på endringer i for eksempel tilgangen på byttedyr. Det vil derfor alltid være en betydelig grad av dynamikk involvert.

Gaupeforskning er en relativt ny oppfinnelse i Norge, men i løpet av de siste år er det både i Norge og Sverige igangsatt undersøkelser som har potensiale til å redusere den usikkerheten som i dag knyttes til forvaltningen av Nordens minitiger, gaupa. Det er vårt håp, som viltbiologer, at vi skal kunne bidra med kunnskap til alle involverte parter. Vi forventer ikke at debatten stilner av den grunn, men den kan bli mer interessant for både leg og lærd. «Javel, så snakket han bare om sin egen syke mor» vil mange si. Selvfølgelig, men syke mødre er også mødre, og rett nå ser vi det er mange som kan ha glede av en snarlig friskmelding.

Én ting står iallefall klart for de fleste; forvaltning av sårbare og truede arter kan ikke gjennomføres utelukkende som en demokratisk øvelse. Man kan ikke uten videre endre en arts biologi ved bruk av simpelt flertall. Demokratiet må fungere innenfor de rammer biologien bestemmer.