Gaute Heivoll

Rett og slett en veldig god novellesamling

BOK: Gaute Heivoll debuterte med korttekster i 2002, og har siden skrevet både romaner og dikt. Hans femte bok er hans første novellesamling. Heivoll behersker fullt ut denne krevende sjangeren. Flere av novellene i boka er blant de fineste skrevet på norsk de siste åra. Det fysiske miljøet er viktig i novellene. Flere utspiller seg på en gård. I «Brev til Amerika» tasser den fåmælte «tomsingen» Ivar rundt med vidåpne sanser. Han bor på gården sammen med faren, men de to ter seg som fremmede. Da faren utsettes for en ulykke, kommer ungjenta Anna for å hjelpe til. Ivar betrakter henne i smug og mimer det han tror er mannfolkhandlinger. Forandringene med faren makter han ikke forholde seg til.Også i «Adelheid» møter vi en bondesønn, som driver gården alene etter at foreldrene er døde. Denne morgenen er han på vei tilbake fra neset, der han har hentet en nyfødt kalv. Han ror tilbake mot gården og fjøset med kalven i båtbunnen. Skjønnheten og stillheten i landskapsbildet flerres brutalt opp av kumoras vedvarende syke rauting over at ungen blir tatt fra henne. Det er urovekkende.

Sammensmelting

I novellene smelter situasjoner og tider sammen i personenes bevissthet. Dette er vakkert og ikke minst dyktig gjort. «Veslehans» er kanskje det mest åpenbare eksempelet. I denne siste novellen leter en gammel kvinne etter gjøremål mens hun venter på den voksne sønnen. Fortidsbildene blander seg stadig tydeligere inn i dagen hennes. Novellen er en perle.

Tittelnovellen er derimot blant samlingens svakere. Her reiser en mann til Casablanca for å foreta en kjønnsoperasjon. Den ulne, foruroligende atmosfæren som preger alle novellene, er påtrengende. Men novellen blir i knappeste laget og virker mindre forløst enn de andre.

Fallos

Det som springer en i øynene foruten landskapene og bildene som anvendes, er den gode dramaturgien. Heivoll porsjonerer drevent ut varsler og truende elementer, og holder kortene tett til brystet underveis. Det uendelige og begrensede settes opp mot hverandre. Den skjøre balansen mellom mennesker belyses. Døden og de døde er nærværende, slik ensomheten også er det. Det er dessuten tett med fallossymboler. Sentralt i novellene står en radiomast, et klokketårn, en stige, fyrtårn og høyspentmast. Noen av personene klatrer, noen faller. Og én skal altså fjerne selve lemmet.

Korte riss yter ikke rettferdighet. Det eksisterer en stille ettertenksomhet, skjønnhet og smerte i disse novellene. Som må oppleves.